Uforstandig om menneskerettighetsdom

521811810

Professor Ole Gjems-Onstad retter i et innlegg i DN den 12. september krass kritikk mot Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i forbindelse med at Norge nylig ble felt for brudd på menneskerettskonvensjonens artikkel 8 om retten til familieliv.

Gjems-Onstad unnlater å nevne hva saken gjaldt, nemlig spørsmålet om en mor fullstendig skulle fratas ethvert samvær med sitt eget barn. Vi er naturligvis enige i at «ikke all kontakt med biologiske foreldre er tjenlig», men spørsmålet var altså om staten kan bryte all kontakt mellom et barn og dets foreldre.

Vi mener derfor Gjems-Onstad bommer når han skriver at EMD «gjør det til et nærmest ufravikelig prinsipp at barn har best av å opprettholde en kontakt med sine biologiske foreldre, ikke minst når man tilhører minoriteter».

Tvert imot sier domstolen uttrykkelig at barnets beste skal være det avgjørende i slike saker, helt uavhengig av om foreldrene er minoriteter eller ikke. Domstolen skriver blant annet at «in cases involving the care of children and contact restrictions, the child’s interests must come before all other considerations».

Også vår egen Høyesterett har lagt til grunn at det kreves helt spesielle grunner for fullstendig å nekte slikt samvær.

I saken for EMD erkjente Norge at inngrepet isolert sett utgjorde en krenkelse av kvinnens rett til familieliv. Spørsmålet var utelukkende om inngrepet var forholdsmessig.

EMD mente at to forhold gjorde at inngrepet var uforholdsmessig inngripende overfor moren.

Det første forholdet var at den norske domstolen ikke hadde kommentert at det ved plassering i fosterhjem skal legges til rette for at barnet i prinsippet kan tilbakeføres til dets biologiske foreldre, dersom situasjonen senere tillater det. En slik tilbakeføring er imidlertid svært vanskelig dersom båndet mellom barn og foreldre brytes fullstendig.

Derfor er det av vesentlig betydning at domstolene nøye vurderer om fullstendig samværsnekt er strengt nødvendig. Dette hadde ikke den norske domstolen gjort, noe EMD vurderte – etter vår oppfatning med rette – som en feil.

Det andre forholdet gjaldt begrunnelsen for å frata moren de fire samværene med barnet årlig, som myndighetene tidligere hadde tillatt henne. Staten hadde begrunnet avgjørelsen med frykt for at barnets morfar ville bortføre barnet hvis han fikk vite hvor det bodde. EMD mente at Norge kunne organisere samværene slik at risikoen for at bestefaren skulle få vite hvor barnet bodde ble begrenset, og ergo forhindre fare for bortføring.

I praksis gjennomføres samvær i slike saker ved at barn og foreldre møtes på en hemmelig adresse, gjerne med politi eller andre myndighetspersoner til stede. Det er derfor vanskelig å forstå hvorfor en mindre inngripende ordning ikke skulle kunne ivareta de hensyn norske myndigheter var opptatt av, og slik sikre et minimum av samvær mellom mor og datter.

Også her synes EMDs konklusjon fornuftig, og vi ser ingen grunn til dissens – hverken fra den norske eller noen av de andre dommerne i saken.

Det er viktig med kritikk og diskusjon om EMDs rolle og dens avgjørelser, men det bør gjøres uten stråmenn, og uten å forsøke å diskreditere domstolen med karakteristikker, slik Gjems-Onstad gjør.

I motsetning til Gjems-Onstads omtale av dommen som fremmedgjort juristeri, mener vi dette er et godt eksempel på at EMD tar menneskerettighetene på alvor, og korrigerer nasjonale myndigheter når de går for langt.

 

Dette innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 14.09.2018