EU-domstolen fastslo nylig at en person som risikerer straffansvar eller administrative sanksjoner, kan nekte å forklare seg til tilsynsmyndigheter som undersøker innsidehandel. Avgjørelsen avklarer selvinkrimineringsvernets rekkevidde i slike prosesser. Dette vil ha betydning mer generelt for tilsvarende prosesser i norsk rett, der man har en straffesanksjonert plikt til å forklare seg.
Saken for EU-domstolen var forelagt fra den italienske konstitusjonsdomstolen og reiste spørsmål om forholdet mellom selvinkrimineringsvernet og personers opplysningsplikt til det italienske selskaps- og børstilsynet, Consob.
Consob hadde blant annet ilagt en person sanksjoner for ulovlig innsidehandel og for å nekte å svare på spørsmål om sin kjennskap til saken. De italienske rettsreglene gjennomfører EUs markedsmisbruksforordning, som også er grunnlaget for de norske reglene på området.
Var sanksjonen for å nekte å forklare seg forenelig med selvinkrimineringsvernet?
Et hovedspørsmål var om sanksjonen for å nekte å forklare seg var forenlig med selvinkrimineringsvernet. Plikten til å forklare seg sto tilsynelatende i direkte motstrid med den grunnleggende retten til å nekte å bidra til sin egen domfellelse. Dette var bakgrunnen for at den italienske konstitusjonsdomstolen valgte å innhente EU-domstolens uttalelse. Spørsmålet ble ansett som så prinsipielt at EU-domstolen ble satt i storkammer, som består av 15 dommere.
Basert på rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), konkluderte storkammeret med at enkeltpersoner kan nekte å forklare seg til et tilsynsorgan som undersøker mulig innsidehandel, hvis dette kan utsette dem for straffelignende sanksjoner. Selvinkrimineringsvernet gjelder også der forklaringen senere kan bli benyttet for å konstatere straffansvar.
Kan ikke nekte ethvert samarbeid med tilsynsmyndighetene
Adgang til å straffe eller sanksjonere personer som nekter å svare på spørsmål eller å utlevere informasjon, vil kunne undergrave selvinkrimineringsvernet. Retten til å nekte å forklare seg innebærer imidlertid ikke at en kan nekte ethvert samarbeid med tilsynsmyndighetene. For eksempel understreker storkammeret at man ikke kan nekte å møte til avhør eller drive ren uthalingstaktikk.
Avgjørelsen presiserer at selvinkrimineringsvernet også gjelder der tilsynsmyndighetene undersøker mulig innsidehandel som kan resultere i straffelignende sanksjoner, typisk et overtredelsesgebyr. Videre gjelder vernet dersom opplysningene kan benyttes i en senere straffesak. Forbudet mot innsidehandel er felles for hele EØS-området, og avgjørelsen fra EU-domstolen vil derfor ha direkte virkning i Norge.
Avgjørelsens relevans er imidlertid ikke begrenset til reglene om innsidehandel. Ettersom EU-domstolen utledet sin konklusjon fra EMDs praksis, må den antas å få betydning også utenfor EU/EØS-retten. Etter vår oppfatning vil avgjørelsen derfor være av stor betydning for forvaltningens tilsynsvirksomhet mer generelt.
Påvirkning i norsk rett
Det finnes en rekke bestemmelser i norsk rett som oppstiller en straffesanksjonert opplysningsplikt overfor kontrollmyndigheter, for eksempel til NAV, Konkurransetilsynet og Arbeidstilsynet. De færreste av disse har noen begrensning i plikten til å forklare seg. Det er heller ikke et absolutt forbud mot å bruke forklaringen som bevis i en senere straffesak. En person kan for eksempel få pålegg om å utlevere opplysninger i en arbeidstilsynssak. Senere kan opplysningene bli brukt aktivt av politi og påtalemyndighet i en straffesak om brudd på arbeidsmiljøloven.
EU-domstolen har imidlertid nå slått fast at personer som risikerer straff eller straffelignende sanksjoner ved å forklare seg, har rett til å nekte å svare på spørsmål eller utlevere informasjon til slike tilsynsorgan. Vedkommende kan følgelig ikke straffes for nektelsen. Avgjørelsen innebærer dermed en styrking av selvinkrimineringsvernet i saker som angår tilsynsforvaltningens kontrollvirksomhet.
Vi antar at dommen vil sette standarden for selvinkrimineringsvernet i alle tilsynsprosesser som kan munne ut i straff eller straffelignende sanksjoner. Slike finnes det som nevnt flere av i norsk sammenheng, og det er stadig flere tilsynsorganer som kan ilegge administrative sanksjoner. Hvilken betydning EU-domstolens avgjørelse vil få for norsk tilsynsforvaltning gjenstår å se, men at dette nå vil finne veien til en norsk domstol kan det ikke herske mye tvil om.
Dette innlegget ble publisert i Finansavisen 22. februar
