Denne artikkelen gir et overblikk over hva ekteskapslovens skjevdelingsbestemmelse går ut på, hvordan den praktiseres samt hvilke typiske problemer i relasjon til bestemmelsen om skjevdeling ektefeller kan støte på i forbindelse med det økonomiske oppgjøret ved separasjon og skilsmisse.
Ekteskapslovens utgangspunkt er at ektefellers midler skal deles likt (felleseie)
Et av de mest misvisende og misforståtte juridiske begrepene vi har i Norge, er begrepet felleseie. At et ektepar har felleseie betyr – i motsetning til begrepet sameie – ikke at de eier noe sammen.
Så lenge ektefellene forblir gift, har begrepet felleseie i utgangspunktet ikke stor praktisk betydning. Ved separasjon og skilsmisse skal det imidlertid foretas et økonomisk oppgjør. Om ektefellene har felleseie skal ektefellenes nettoverdier (altså verdien av eiendeler minus gjeld) ganske enkelt deles likt. Begrepet felleseie har altså betydning for det økonomiske oppgjøret ved separasjon og skilsmisse. Dette oppgjøret kaller vi gjerne felleseieskifte.
Grunnen til at dette er lovens hovedregel, er at de verdier hver av ektefellene har ved separasjon og skilsmisse, gjerne er resultatet av ektefellenes felles innsats i løpet av samlivet – ved arbeid i og utenfor hjemmet.
Unntak fra hovedregelen om likedeling
Fra utgangspunktet om at nettoverdier skal deles likt, er det oppstilt flere unntak i ekteskapsloven. For det første kan ektefeller opprette ektepakt, med avtale om at de skal ha særeie i en eller annen form. I motsetning til felleseie, skal verdier som er særeie ikke deles likt på skifte.
For det annet har vi regler om at en testator (arvelater) eller gavegiver kan bestemme at arven/gaven skal være arvingens/gavemottagerens særeie.
For det tredje finner vi også bestemmelser om såkalte forloddskrav i ekteskapsloven. I disse bestemmelsene er det listet opp en rekke eiendeler og rettigheter som en ektefelle kan holde utenom likedelingspotten. Dette gjelder blant annet strengt personlige eiendeler, så som klær, samt diverse pensjonsrettigheter og erstatningsutbetalinger.
For det fjerde kan en ektefelle unntaksvis gjøre gjeldende såkalte vederlagskrav på skifte; altså krav om at den annen ektefelle betaler en pengesum. I realiteten utgjør slike vederlagskrav unntak fra hovedregelen om at felleseie skal likedeles. Skoleeksempelet på forhold som kan gi grunnlag for vederlagskrav er at en ektefelle har brukt midler som er felleseie til å øke verdien av eget særeie.
Lovens bestemmelse om skjevdeling
Ekteskapsloven § 59 første ledd oppstiller et svært praktisk unntak fra hovedregelen om likedeling. Bestemmelsen lyder slik:
«Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.»
Dersom vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt, kan en ektefelle kreve felleseiemidler – som etter lovens hovedregel altså skal likedeles – holdt utenom likedelingspotten. Vi kaller dette for skjevdelingskrav.
Skjevdeling skjer imidlertid ikke automatisk; det «kan kreves», som det heter i bestemmelsen. I mange tilfeller hvor begge ektefeller kan gjøre gjeldende noenlunde like store skjevdelingskrav, kan de begge se seg tjent med å holde seg til lovens utgangspunkt om likedeling, i stedet for å bruke tid på å finregne på sine respektive skjevdelingskrav.
Hva kan skjevdeles?
Som det fremgår av § 59 første ledd, har vi tre skjevdelingskategorier:
- Midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått; ofte kalt inngangsverdier.
- Midler mottatt i gave fra andre enn ektefellen; altså gaveverdier.
- Midler mottatt i arv fra andre enn ektefellen; altså arvede verdier.
Grunnen til at denne regelen ble innført i forbindelse med vår någjeldende ekteskapslov, er at likedelingsregelens begrunnelse – altså at ektefellenes samlede verdier gjerne er et resultat av ektefellenes felles innsats – ofte ikke treffer så godt når det gjelder slike verdier.
Skjevdeling gjelder verdier, og gir ikke rett til å overta eller beholde eiendeler
Som det følger av det første ordet i bestemmelsen, er det verdier som kan skjevdeles. Om en ektefelle i løpet av ekteskapet har mottatt en hytte i arv, kan skjevdelingsregelen gi vedkommende ektefelle rett til å kreve verdien av hytta skjevdelt. Men; ektefellen kan ikke i medhold av skjevdelingsbestemmelsen kreve å få beholde hytta.
Vi har egne regler i ekteskapsloven om hva som skal skje med eiendelene som sådanne. Disse reglene gjelder i utgangspunktet uavhengig av hvordan eiendelens verdi skal fordeles. Ektefellen i eksempelet her vil kunne beholde hytta i kraft av ekteskapslovens hovedregel om såkalt naturalutlegg, som bestemmer at en ektefelle kan beholde eiendeler og rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier (en tommelfingerregel er at en ektefelle kan kreve å få beholde eiendeler som han eller hun eier iallfall ¾ av).
Dersom ingen av ektefellene har rett til å overta den enkelte eiendel, er ekteskapslovens utgangspunkt at hver av ektefellene kan forlange at eiendelen blir solgt.
Skjevdeling gjelder nettoverdier
Det er verdt å merke seg at skjevdeling gjelder nettoverdier – altså etter fradrag for eventuell påhvilende gjeld. Dersom en ektefelle eier et hus på bryllupsdagen (vielsen), er utgangspunktet at verdien av huset kan kreves skjevdelt ved et senere felleseieskifte. Men, om huset var belånt da ekteskapet ble inngått, vil vedkommende ektefelle kun ha et forholdsmessig skjevdelingskrav.
La oss si at huset var verdt 2 millioner kroner ved inngåelsen av ekteskapet, og at boliglånet på samme tid var 500 000 kroner. I dette eksempelet bragte ektefellen med seg en nettoverdi på 1,5 millioner kroner inn i ekteskapet. Om huset stiger i verdi i løpet av ekteskapet, slik at det f.eks. er verdt 3 millioner kroner når felleseieskiftet skal gjennomføres, vil vedkommende ektefelle kunne kreve skjevdelt 75 % av nåverdien av huset – i dette eksempelet altså 2 250 000 kroner.
Forholdstallet – i eksempelet her 75 % – er i utgangspunktet konstant gjennom hele ekteskapet. Om ektefellen betaler ned på lånet, slik at lånet i vårt eksempel ved ekteskapets opphør er innfridd, har i utgangspunktet ikke noe å si for skjevdelingskravets størrelse.
Dette blir imidlertid annerledes for det tilfelle ektefellen bruker andre skjevdelingsmidler – f.eks. et arvet beløp – til å innfri lånet. Men, også i slike tilfelle vil forholdstallet for så vidt gjelder kravet om å kunne skjevdele verdien av huset være konstant. Høyesterett avgjorde nemlig i en dom fra 2008 at nedbetaling av gjeld med skjevdelingsmidler kun gir rett til å skjevdele det nominelle beløpet (altså det samme beløpet uten hensyn til at boligen er økt i verdi), justert for inflasjon. Hvis ektefellen i eksempelet ovenfor i løpet av ekteskapet mottok arv med 500 000 kroner, som han brukte til å innfri boliggjelden med, er det altså ikke dermed slik at han kan skjevdele hele husets verdi. Han kan fortsatt kun skjevdele 75 % av husets verdi, men i tillegg kan han altså skjevdele 500 000 kroner justert for konsumprisindeksens utvikling.
Skjevdelingsmidlene må være i behold
Det er verdier hver av ektefellene har på det såkalte skjæringstidspunktet som skal likedeles. Dette er som oftest den dagen ektefellene brøt samlivet; i praksis den dagen en av dem flyttet ut av fellesboligen. Mange ektefeller velger imidlertid å bli boende under samme tak inntil videre, gjerne av hensyn til barna. I slike tilfeller vil ofte den dagen fylkesmannen mottar begjæringen om separasjon utgjøre skjæringstidspunktet.
For å ha rett til å skjevdele verdier, må skjevdelingsmidlene være i behold på skjæringstidspunktet. Penger en ektefelle hadde stående på en sparekonto ved ekteskapsinngåelsen, og som deretter er gått med til forbruk, vil altså ikke kunne kreves skjevdelt. Det samme gjelder verdien av arvesmykket som er gått tapt.
Om bevisbyrde og beviskrav
Det er den ektefelle som krever skjevdeling som har bevisbyrden for at vilkårene i § 59 første ledd er til stede. Og, ordet «klart» markerer at beviskravet er skjerpet. Dersom skjevdelingskravet ikke er noenlunde på det rene, følger det så vel av lovens forarbeider som praksis fra Høyesterett at en skal falle tilbake på lovens hovedregel om likedeling.
Sammenblandingstilfellene
Det er i utgangspunktet ikke til hinder for skjevdeling at skjevdelingsmidler er blandet sammen med midler som skal likedeles. Hytteeksempelet ovenfor er i realiteten nettopp et slikt tilfelle: Skjevdelingsmidlene som utgjør 75 % av hyttas verdi er jo «blandet sammen» med 25 % av hyttas verdi som skal likedeles. I dette eksempelet er det imidlertid enkelt å identifisere hvor stor del av verdien som utgjør skjevdelingsmidler.
I praksis er det sjelden så enkelt. De færreste ektefeller som mottar arv tenker nøye gjennom hva de må gjøre for å sikre at arven kan kreves skjevdelt ved et eventuelt senere samlivsbrudd. La oss si at et arvet beløp blir satt inn på en brukskonto, hvor det står et beløp fra før som ikke kan kreves skjevdelt. I tiden frem mot skjæringstidspunktet blir det foretatt en hel vrimmel av uttak fra denne kontoen. Hver gang ektefellen mottar lønn, feriepenger, skatt til gode osv., blir beløpene skutt inn på den samme kontoen. Kanskje bytter ektefellen bankforbindelse, og dermed også brukskonto, et par ganger i løpet av ekteskapet. Kanskje ektefellen overfører beløp mellom brukskontoen og én eller flere sparekonti. Etter hvert er det foretatt så mange transaksjoner, at det blir en vanskelig – og noen ganger umulig – oppgave å peke på hvor mye som er i behold av det som opprinnelig utvilsomt var skjevdelingsmidler.
Verdistigningsproblemene
Det er videre slik at det ovennevnte hytteeksempelet sjelden er så renskåret som skissert her. I praksis er det heller regelen enn unntaket at hytta er bygget om og renovert i flere omganger, i kombinasjon med ikke uvesentlig selvbyggerinnsats. Den eventuelle verdistigning som skyldes slik selvbyggerinnsats, kan ikke skjevdeles. Det kan heller ikke verdiøkningen som skyldes ombygginger finansiert med likedelingsmidler.
På samme måte som det må trekkes en grense mellom verdistigning som skyldes selvbyggerinnsats og verdistigning som skyldes den ordinære utviklingen i eiendomsmarkedet, må det – når det er verdien av verdipapirer og lignende som kreves skjevdelt, trekkes en grense mellom avkastning som skyldes ektefellenes (en eller begges) arbeidsinnsats, og verdistigning som ikke skyldes slik innsats. I en dom fra 2015 kom eksempelvis Høyesterett til at verdien av en såkalt daytradingkonto ikke kunne kreves skjevdelt på grunn av at verdistigning som skyldtes vedkommende ektefelles aktive kapitalforvaltning hadde fortrengt verdien av de opprinnelige skjevdelingsmidler.
Tilsvarende spørsmål oppstår gjerne ved krav om skjevdeling av verdier av foretak (aksjer, selskapsandeler, enkeltpersonforetak osv.) som eierektefellen har en ledende stilling i. Det teoretiske utgangspunktet er enkelt nok: Det må trekkes en grense mellom verdiøkning i selskapet som skyldes ektefellens arbeidsinnsats på den ene side og verdiøkning som ikke skyldes slik innsats på den annen side. Men; hvordan denne grensen skal trekkes i det konkrete tilfelle er foreløpig et uavklart rettslig spørsmål: Har det f.eks. noen betydning om – og i tilfelle hvor mye – vedkommende ektefelle har tatt ut i lønn?
Ombytningstilfellene
Det er som nevnt verdier som kan kreves skjevdelt, uavhengig av hvilken eller hvilke eiendel(er) verdien er investert i. Om en ektefelle mottar forskudd på arv fra sine foreldre, og bruker dette til å kjøpe aksjer, er det altså verdien av aksjene på skjæringtidspunktet som kan kreves skjevdelt.
I løpet av et ekteskap er det imidlertid regelen heller enn unntaket at eiendeler som er finansiert med skjevdelingsmidler selges i kombinasjon med at salgssummen brukes til å kjøpe nye eiendeler: Det unge ekteparet i etableringsfasen delfinansierer f.eks. sin første leilighet med oppsparte midler som kvinnen bragte med seg inn i ekteskapet. Etter noen år bytter de ut leiligheten med et rekkehus, og etter ytterligere noen år kjøper de seg en enebolig. For hvert ombytningsledd har de gjerne tatt opp mer boliglån.
Men; også i slike tilfeller er utgangspunktet klart: Om det – «klart», som det altså heter i loven – lar seg gjøre å følge pengestrømmen fra midler som er i behold på skjæringstidspunktet tilbake til inngangsverdier, gaveverdier eller arvede verdier, er skjevdelingskravet i behold. En annen sak er at det kan by på praktiske utfordringer å beregne hvor stor del av – i vårt eksempel – eneboligens verdi som kan kreves skjevdelt. La oss si at halvparten av leiligheten i vårt eksempel ble finansiert med kvinnens oppsparte midler, som hun bragte med seg inn i ekteskapet. I så fall vil halvparten av leilighetens salgssum være skjevdelingsmidler. Om denne salgssummen uavkortet ble brukt til å delfinansiere – la oss si – 40 % av rekkehusets verdi – vil 20 % av rekkehusets salgssum være skjevdelingsmidler. Og, om salgssummen for rekkehuset deretter uavkortet ble brukt til å delfinansiere – la oss si – 50 % av eneboligens verdi, vil 10 % av eneboligens verdi på skjæringstidspunktet kunne kreves skjevdelt.
I det praktiske liv er heller ikke ombytningstilfellene så renskårede som skissert her. For advokater som jobber med skjevdelingssaker, blir oppgaven med å forsøke å følge pengestrømmen noen ganger det rene detektivarbeid: Tenk deg at både leiligheten, rekkehuset og eneboligen i vårt eksempel ble pusset opp. Materialene ble finansiert med likedelingsmidler. Arbeidet var til dels selvbyggerinnsats. Tenk deg videre at kun deler av salgssummen for leiligheten ble brukt til å delfinansiere rekkehuset, og kun deler av salgssummen for rekkehuset ble brukt til å delfinansiere eneboligen. Tenk deg videre at rekkehuset ble kjøpt før leiligheten var solgt, og i påvente av å få ut salgssummen fra leiligheten tok ektefellene opp et mellomfinansieringslån som kun delvis ble innfridd med salgssummen. For å finne ut av hvordan det hele henger sammen, kan det bli nødvendig å analysere en hel vrimmel av bankutskrifter mv. fra mange år tilbake.
Også i ombytningstilfellene må den ektefelle som krever skjevdeling bevise at vilkårene i § 59 første ledd er til stede, og beviskravet er som nevnt skjerpet. Og, det er nettopp i slike ombytningstilfeller de fleste ektefeller som krever skjevdeling etter min erfaring må kaste kortene: Det er etter et langt samliv ikke alltid mulig å rekonstruere pengestrømmen slik at det på skjæringstidspunktet er noenlunde på det rene at verdiene som kreves skjevdelt stammer fra inngangsverdier, gaveverdier eller arvede verdier. Som Høyesterett gav uttrykk for i en dom fra 2015, kreves det i utgangspunktet at verdiene som kreves skjevdelt må ha «tilstrekkelig økonomisk identitet med de opprinnelige skjevdelingsmidlene». Høyesterett gav i samme dom uttrykk for at det ikke er tilstrekkelig at ektefellen som krever skjevdeling kan påvise en beregnet eller indirekte verdimessig sammenheng mellom verdiene som kreves skjevdelt på den ene side og inngangsverdier, gaveverdier eller arvede verdier på den annen side. Med andre ord: Det er ikke nok at den ektefelle som krever skjevdelt verdien av en personbil på skjæringtstidspunktet hadde en annen bil ved ekteskapets inngåelse, så lenge det ikke er mulig å følge pengestrømmen fra den ene bilen til den andre.
Unntak fra skjevdeling
Det er få regler i lovverket uten unntak, og dette gjelder også ekteskapslovens skjevdelingsbestemmelse. Paragraf 59 annet ledd lyder nemlig slik:
«Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.»
Denne bestemmelsen er det jurister kaller en snever unntaksregel: Dersom vilkårene for skjevdeling etter første ledd er til stede, skal det altså en del til før den annen ektefelle vil vinne frem med krav om at skjevdelingskravet helt eller delvis må settes til side.
Det følger av bestemmelsen at det skal foretas en totalvurdering, hvor det særlig skal legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. Etter et kortvarig ekteskap på noen år er det altså neppe utsikter til å vinne frem med et slikt krav. Er det derimot tale om et langvarig ekteskap – kanskje på henimot 20 år – vil utsiktene være betydelig bedre. I totalvurderingen tas det imidlertid også hensyn til hvilke utsikter hver av ektefellene har i arbeidslivet, og hvor mye hver av dem vil sitte igjen med hvis det ikke gjøres unntak fra skjevdelingskravet.
Utvidet rett til skjevdeling i unntakstilfelle
Selv om vilkårene for skjevdeling etter § 59 første ledd ikke er til stede, kan en ektefelle likevel ha rett til å skjevdele verdier i medhold av tredje ledd, som lyder slik:
«Dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av felleseie som ikke omfattes av første ledd.»
Begrepet «sterke grunner» markerer at vi her har å gjøre med det jurister kaller en sikkerhetsventil. Det skal altså mye til før en ektefelle vil vinne frem med krav om skjevdeling etter denne bestemmelsen.
Skoleeksempelet på skjevdelingskrav etter tredje ledd som kan ha noe for seg, dreier seg om ektefellen som har bygget opp et enkeltpersonforetak i løpet av ekteskapet: Verdien av enkeltpersonforetaket kan ikke spores tilbake til inngangsverdier, gaveverdier eller arvede verdier; skjevdeling etter § 59 første ledd er således utelukket. Men; det er ikke uvanlig at en likedeling av enkeltpersonforetaks verdi på felleseieskifte vil kunne ramme eierektefellen hårdt, ja, kanskje i en slik grad at han eller hun ikke har reell mulighet til å drive virksomheten videre. Dette kan gå utover ikke bare eierektefellens fremtidige inntektsmuligheter, men også eventuelle ansatte i foretaket. Om det i slike tilfelle ikke er noe å si på hvordan den annen ektefelle for øvrig kommer ut av det på felleseieskifte, er det reelle utsikter til at eierektefellen vil kunne vinne frem med krav om skjevdeling i medhold av tredje ledd.
Er skjevdelingsregelen et godt alternativ til særeie?
Da skjevdelingsregelen i sin nåværende utforming ble introdusert ved ikrafttredelsen av den någjeldende ekteskapsloven, ble det sagt at ektefellers behov for å opprette ektepakt med bestemmelse om særeie nå var redusert. Også testatorers og gavegiveres (typisk foreldrene til arvingen/gavemottageren) behov for å innta en såkalt særeieklausul i henholdsvis et testament eller et gavebrev skulle nå være redusert.
Jeg har i denne artikkelen pekt på noen – men slett ikke alle – problemstillinger som kan oppstå i relasjon til skjevdelingskrav på felleseieskifte. Det er i praksis gjerne skjevdelingskrav som ender i tvister og rettssaker mellom tidligere ektefeller. Som eksemplene ovenfor indikerer, er slike tvister ofte kompliserte og omfattende, og dermed også tid- og kostnadskrevende. Og; fordi slike tvister altså gjerne oppstår i kjølvannet av et samlivsbrudd – og gjerne til samme tid som de tidligere ektefellene skal forsøke å bli enige om spørsmål som fast bosted og samvær for barna, barnebidrag osv. – vil mange tidligere ektefeller oppleve slike tvister som opprivende.
Etter min mening er skjevdelingsregelen som følge av dette på ingen måte et fullgodt alternativ til særeie. Mange tvister på felleseieskifte kunne ha vært unngått om ektefellene – forut for ekteskapsinngåelsen eller i løpet av ekteskapet – opprettet en ektepakt. Ekteskapsloven gir nemlig ektefeller en stor valgfrihet med hensyn til hvordan verdier skal fordeles ved separasjon og skilsmisse.
Ektefeller/blivende ektefeller som vurderer å opprette en ektepakt, bør imidlertid merke seg at avtaler som det er tale om her, må inngås i ektepakts form. En avtale om særeie som ikke oppfyller ekteskapslovens strenge formkrav for opprettelse av ektepakter, er altså ugyldig. Og; selv om ekteskapsloven altså gir ektefeller en stor valgfrihet med hensyn til hvordan verdier skal fordeles ved separasjon og skilsmisse, er de valgmuligheter som følger av ekteskapsloven uttømmende. Det innebærer at det ikke er mulig å (gyldig) avtale andre løsninger enn dem som følger av loven.
———-
Behov for advokatbistand?
Advokatfirmaet Hjort DA har lang erfaring med bistand innen familieretten. Hjorts avdeling for Familie, Arv og Skifte bistår blant annet i forbindelse med opprettelse av ektepakter hvor ektefeller avtaler hvordan verdier skal deles i tilfelle separasjon og skilsmisse, samt i forbindelse med opprettelse av testamenter/gavebrev hvor testator/giver med bindende virkning for arvingen/mottageren (og dennes ektefelle) bestemmer at arven/gaven skal være særeieklausulert. Vi har dessuten omfattende og bred erfaring med rådgivning og tvisteløsning – samt prosedyre for domstolene – i forbindelse med felleseieskifter/økonomisk oppgjør ved separasjon og skilsmisse.