Skal kulturminne-myndighetene ha siste ord ved nettutbygging?

Utbygging som berører automatisk fredede kulturminner er i utgangspunktet bare lovlig med særskilt tillatelse fra kulturminnemyndighetene, med mindre utbyggingen er i samsvar med reguleringsplan. Men hva med tiltak innen kraftsektoren som ikke krever reguleringsplan?

iStock_000006941931Large

Reguleringsplanen fritar for søknad om dispensasjon

Det følger av kulturminneloven at ethvert inngrep i et automatisk fredet kulturminne er forbudt. Det kan ikke gjøres inngrep i slike kulturminner uten at det er gitt særskilt tillatelse til det. Men slik tillatelse trengs ikke for bygg- og anleggstiltak som er i samsvar med reguleringsplan, eller for områder som er utlagt til bebyggelse og anlegg i kommuneplanens arealdel.

Dette innebærer at når det er vedtatt endelig reguleringsplan eller arealdel til kommuneplan for bebyggelse eller anlegg, erstatter vedtaket om slik plan tillatelse etter kulturminneloven. Meningen er at planmyndighetenes behandling av søknaden skal ivareta de ulike interesser som er beskyttet i særlover som kulturminneloven. Sektormyndighetene vil bli hørt og tatt hensyn til i planprosessen gjennom konsekvensutredningen og saksbehandlingen knyttet til denne, og de kan reise innsigelse mot planen. Men når planen er endelig vedtatt, kan ikke kulturmyndighetene forlange ny tillatelse i forhold til de kulturminner som er behandlet i planen.

Det samme gjelder utbygging av anlegg for kraftproduksjon. Selv om det ikke gjelder krav om reguleringsplan for produksjonsanlegg som faller inn under energiloven, må det enten dispenseres fra reguleringsplanen, eller reguleringsplanen må endres, dersom utbyggingen er i strid med gjeldende plan.

Hva så med nett?

Sentral- og regionalnett, transformatorstasjoner og andre større kraftledninger som krever konsesjon etter energiloven er unntatt fra de alminnelige plankravene i plan- og bygningsloven. Dette innebærer at det kan gis konsesjon og bygges anlegg uavhengig av planstatus for området, og at det ikke skal lages reguleringsplan, gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven eller gis planbestemmelser for slike anlegg. Men for slike saker er det ikke lovfestet at konsesjonen fritar fra å søke dispensasjon fra kulturminneloven. I praksis betyr dette at kulturminnemyndighetene kan overstyre konsesjonen, dersom det foreligger en konflikt med automatisk fredede kulturminner som krever dispensasjon.

Det kan spørres hva som er grunnen til denne forskjellen. Plan- og bygningslovens alminnelige krav til konsekvensutredninger med tilhørende forskrifter gjelder jo også for søknader om konsesjoner for elektriske anlegg. Saksbehandlingen fram mot konsesjon tilsvarer i all hovedsak saksbehandlingen i en reguleringssak, i alle fall så langt gjelder vurderinger knyttet til interesser som er ivaretatt av særlovgivning og sektormyndigheter.

På denne bakgrunn ville det være naturlig å anta at kulturminneloven som omtalt over, burde forstås slik at et vedtak om konsesjon som erstatter alminnelig planbehandling bør anses endelig, i den forstand at det med slikt vedtak også er gitt tillatelse til inngrep i automatisk fredede kulturminner. Det er vanskelig å se noen grunn til at konsesjonsvedtak ikke skulle ha slik virkning, så lenge konsesjonsprosessen er ment å sikre helt de samme hensyn som prosessen etter plan- og bygningsloven.

Men av kulturminneloven § 8 siste ledd følger det direkte at slikt unntak bare gjelder planvedtak etter plan- og bygningsloven, og det er ikke sagt noe om konsesjonsvedtak. Loven er ganske ny, og ordlyden tilsier at bare planvedtak skal ha slik virkning som omtalt.

I praksis innebærer dette at kulturminnemyndighetene er gitt siste ord i spørsmålet om valg av trasé osv, selv om konsesjon er gitt.

Lovverket synes her lite konsekvent. Gode grunner taler for å se på disse bestemmelsene på nytt.