Spørsmålet i saken var om den tiden serviceteknikerne bruker på å reise fra hjemmet til første kunde, og fra siste kunde tilbake til hjemmet, er å anse som arbeidstid i relasjon til arbeidsmiljøloven § 10-1. Med andre ord om arbeidstiden kan regnes fra serviceteknikerne setter seg i bilen på morgenen til de går ut av bilen på ettermiddagen. I tillegg måtte lagmannsretten ta stilling til spørsmålet om eventuell etterbetaling.
Saken oppstod etter at Coca-Cola ble oppmerksom på at det eksisterte ulik praksis knyttet til oppmøte og arbeidstidsbestemmelsene i selskapet. Serviceteknikerne har ikke noe fast oppmøtested, og flere regnet derfor arbeidsdagen fra det tidspunkt de kjørte hjemmefra på morgenen, til de kom tilbake på ettermiddagen.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 10-1, og slo fast at det dreier seg om en vernebestemmelse som ikke kan fravikes til skade for arbeidstakeren. Videre ble det påpekt at arbeidsmiljøloven implementerer EUs arbeidstidsdirektiv, og at lovens arbeidstidsbegrepet dermed må tolkes i samsvar med direktivets arbeidstidsbestemmelser.
Saken oppstod etter at Coca-Cola ble oppmerksom på at det eksisterte ulik praksis knyttet til oppmøte og arbeidstidsbestemmelsene i selskapet.
Sentralt i lagmannsrettens vurdering var Høyesteretts avgjørelse i Reisetid (HR-2018-1036-A), der Høyesterett, med særlig vekt på EFTA-domstolens rådgivende uttalelser om arbeidstidsbegrepet, tok stilling til om pålagt reisetid for en politimann skulle regnes som arbeidstid. Dommen innebærer at begrepene arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende, og at grensedragningen dem imellom beror på en konkret vurdering. Arbeidstidsbegrepet består i denne forbindelse av tre elementer: For det første at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver innenfor rammen av arbeidsforholdet, for det andre at arbeidstakeren i løpet av tiden må stå til arbeidsgivers disposisjon og for det tredje at arbeidstakeren må arbeide. Lagmannsrettens videre vurdering skjedde på bakgrunn av disse elementene.
Når det kom til det første elementet – at arbeidsoppgavene må utføres innenfor rammen av arbeidsforholdet – konstaterte lagmannsretten at serviceteknikerne utfører pålagte arbeidsoppgaver i reisetiden til og fra kundene, og at det samme må gjelde for transporten fra hjemmet til første kunde, og hjem igjen fra siste kunde. At bilen, teknikeren og utstyret transporteres til serviceteknikernes hjem, er en nødvendig forutsetning for at arbeidsoppgavene skal kunne utføres.
Om det andre elementet – at arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon – påpekte lagmannsretten at dette innebærer at arbeidstakeren må være i en situasjon der han har en rettslig plikt til å følge arbeidsgivers instrukser og til å utføre oppgaver for arbeidsgiver. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at serviceteknikerne står til arbeidsgivers disposisjon i hele reisetiden. Det ble i denne vurderingen blant annet vektlagt at serviceteknikerne er pålagt strenge begrensninger ved bruken av bilen til og fra hjemmet, da de for eksempel ikke kan kjøre innom butikken eller hente barn på vei hjem.
Når det gjaldt det tredje elementet – at arbeidstakeren må arbeide – konstaterte lagmannsretten at serviceteknikernes reise fra hjemmet til første kunde og fra siste kunde til hjemmet, er nødvendig reisetid som beror på arbeidsgivers beslutning. Reisetiden må derfor regnes som en del av arbeidet.
Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten dermed til at serviceteknikernes reisetid fra hjemmet til første kunde, og fra siste kunde tilbake til hjemmet, er å anse som arbeidstid i relasjon til arbeidsmiljøloven § 10-1.
Dommen innebærer at begrepene arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende, og at grensedragningen dem imellom beror på en konkret vurdering
Spørsmålet var dernest om serviceteknikerne hadde krav på etterbetaling for den aktuelle reisetiden, nå som det var fastslått at den var å regne som arbeidstid etter arbeidsmiljøloven. Lagmannsretten konstaterte i den forbindelse at eventuelle krav på lønn for reisetiden måtte utledes av tariffavtaler, i dette tilfellet Bryggerioverenskomsten, eller serviceteknikernes individuelle avtaler, da slike spørsmål verken reguleres av arbeidsmiljøloven eller arbeidstidsdirektivet.
Etter en konkret vurdering konkluderte lagmannsretten med at serviceteknikernes lønnskrav verken kunne utledes fra tariffavtalen eller de individuelle avtalene, da det ikke var avtalt at den aktuelle reisetiden skulle inngå i avtalenes arbeidstidsbegrep.
På dette grunnlag ble Coca-Cola frifunnet for kravet om etterbetaling, til tross for at reisetiden var arbeidstid i relasjon til arbeidsmiljøloven § 10-1.
Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.