Regelverkets begrunnelse
Regelverket som styrer implementeringen og driften av karbonfangst og -lagring (CCS) i Norge er både komplekst og fragmentert. For å navigere i dette landskapet, må aktører ikke bare forstå de nasjonale lovene, men også hvordan disse lovene samhandler med internasjonale avtaler og EU-direktiver. I denne artikkelen gir vi en overordnet oversikt over en del av de sentrale lover, forskrifter og standarder som former CCS-landskapet i Norge. Utviklingen av regelverket for CCS har i stor grad vært drevet av Parisavtalens mål om å holde den globale økning av gjennomsnittstemperaturen på jorden under 1,5 grader. Flere internasjonale organisasjoner har også påpekt at det vil være umulig eller langt dyrere å nå dette målet uten CCS.
Lurer du på hva karbonfangst og -lagring egentlig er? Les artikkelen vår «Hva er CCS og hvorfor er det viktig?» her.
Det europeiske regelverket for CCS
EUs klimapolitikk har fokusert på karbonfangst og -lagring i mange år. Et viktig bidrag til regelverket et lagringsdirektivet, også kjent som CCS-direktivet, som ble vedtatt i 2009. Direktivet etablerer et juridisk rammeverk for ansvarlig utvikling, drift og avvikling av karbonlagringsprosjekter i Europa. Mens direktivet regulerer karbonlagring, dekkes fangst og transport av CO2 av annet EU-regelverk.
Lagringsdirektivet krever blant annet at medlemslandene etablerer en konsesjonsordning for leting og utbygging av lagringssteder for CO2 som baseres på objektive, transparente og ikke-diskriminerende kriterier. Tilsvarende krav stilles for tillatelse til selve lagringen av CO2. Formålet med konsesjonsbehandlingen er å sikre at karbonlagringsmulighetene fordeles rettferdig. Videre stiller direktivet krav til driften av karbonlagringsprosjekter, inkludert finansiell sikkerhetsstillelse, tekniske krav til CO2-lagring, overvåkning av lagringsstedene, samt muligheter for tredjeparts tilgang til transport og lagring av CO2. Direktivet pålegger også krav til avslutning av lagringsprosjekter og har regler for overføring av ansvaret for lagringsstedet til staten.
En annen viktig del av EUs klimapolitikk innenfor CCS er Emissions Trading System (ETS), som ble innført i 2005. ETS-systemet er en viktig bidragsyter til karbonfangst og -lagring, da det gir økonomiske insentiver for å redusere utslipp. Bakgrunnen for ETS-systemets økonomiske insentiv til CO2-lagring er at CO2 som kan dokumenteres som lagret, ikke anses som utslipp av CO2. Dette innebærer at aktøren som opprinnelig hadde sluppet ut CO2 til atmosfæren slipper å benytte ETS-kvoter for dette utslippet og dermed også kan unngå å måtte kjøpe ETS-kvoter fra markedet. Norge ble en del av ETS i 2008 og direktivet har siden den gang gjennomført flere reformer for å styrke systemets effektivitet og insentivene for utslippsreduksjon.
Et nyere europeisk initiativ er Net Zero Industry Act (NZIA), som ble vedtatt av EU i juni 2024. NZIA har som mål å styrke utviklingen av lavutslippsteknologier, slik som CCS, som en del av EUs strategi for å nå «Fit for 55»-målet — en reduksjon på 55 % av klimagassutslippene innen 2030, sammenlignet med 1990-nivåene. Loven, som også kan bli implementert i Norge, skal forenkle regelverket for nullutslippsteknologier, forbedre investeringsklimaet for ren teknologi, og skape langsiktig sikkerhet og økonomisk bærekraft for nullutslippsprosjekter. Dette innebærer blant annet økt finansiering til forskning, utvikling og infrastruktur knyttet til CCS, samt støtte til storskala implementering av CCS-teknologi.
Nasjonalt regelverk for CCS
Det norske regelverket for CCS er sterkt påvirket av EU og EUs lagringsdirektiv. Direktivet er implementert i norsk rett hovedsakelig gjennom lagringsforskriften (Forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen). Denne forskriften er sentral fordi den implementerer de fleste artiklene i lagringsdirektivet og regulerer flere aspekter ved CCS-prosessen. Forskriften legger vekt på et helhetlig regelverk som skal fremme bærekraftig energi- og industriproduksjon.
Forskriften er inndelt i ulike kapitler med sentrale deler av CCS-prosessen. Kapittel 2-4 omhandler tillatelser for undersøkelse, leting og utnyttelse av lagringssteder for CO2, før samtykke til injeksjon og lagring av CO2 kan gis etter reglene i kapittel 5. Videre regulerer kapittel 6 transport av CO2 på kontinentalsokkelen og drift av anlegg i forbindelse med lagringen. De øvrige kapitlene er kapittel 7 om nedstengning av lagringslokasjoner, kapittel 8 og 9 om erstatningsansvar og kapittel 10 om krav til sikkerhet.
I tillegg til lagringsforskriften, ble lagringsdirektivet også innført i øvrig regelverk. Blant annet forurensningsloven, forurensningsforskriften, petroleumsforskriften, konsekvensutredningsforskriften og CO2-sikkerhetsforskriften fikk nye bestemmelser om lagring av CO2 ved implementeringen av lagringsdirektivet.
I tillegg finnes flere europeiske og nasjonale insentiver for karbonfangst og -lagring, med mål om å kommersialisere CO2-lagring som et tiltak for å redusere klimagassutslipp. Eksempel på et slikt insentiv er som nevnt over ETS-systemet, som er innført i norsk rett ved klimakvoteloven og klimakvoteforskriften. Et annet insentiv i Norge er også CO2-avgiften som ble innført allerede i 1991 ved Lov om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. Disse insentivene er sentrale for å gjøre CCS-teknologiene økonomisk levedyktige.
Standarder som veiledning
Internasjonalt finnes det flere standarder for fangst, transport og lagring av CO2. Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO) utarbeider globale standarder, og komiteen ISO/TC 265 leder arbeidet med standarder for karbonfangst og -lagring. Selv om Norge ikke er forpliktet til å innføre ISO-standardene, benyttes de allerede i det norske Langskip-prosjektet.
Innenfor EU finnes også CEN (Comité Européen de Normalisation), et standardiseringsorgan som utvikler europeiske standarder for CCS. Norge er forpliktet til å implementere CEN-standarder som Norsk Standard. I 2023 ble det annonsert at en ny komite innenfor CEN skal utvikle en standard for CO2-fangst, -transport, -utnyttelse og -lagring, samt for karbonregnskap gjennom CEN/TC 474. Denne komiteen skal bygge på de eksisterende standardene fra ISO/TC 265, men supplere disse med tilpasninger for europeiske forhold.
De internasjonale standardene er viktige for å forenkle regelverksforståelsen for aktører, bidra til koordinering (også innad i EU), samt fremme samarbeid på CCS-markedet. Standard Norge sin komité, SN/K 544, følger aktivt med på arbeidet i både ISO-komiteen og CEN-komiteen. Dette er viktig fordi de internasjonale standardene kan redusere kostnadene til karbonfangst og -lagring samt redusere risiko og usikkerhet knyttet til CCS-prosjekter.
Regelverkets fremtid
Samlet sett finnes det en rekke viktige reguleringer for karbonfangst og -lagring både i Norge og Europa, og internasjonale standarder spiller en sentral rolle i dette arbeidet. Likevel er det fortsatt et betydelig behov for ytterligere reguleringer. Dette gjelder spesielt på internasjonalt nivå, for å sikre globalt gjennomslag for CCS-teknologi. Effektiv regulering av CCS på tvers av landegrenser vil ikke bare stimulere til flere prosjekter, men også muliggjøre storskala implementering av teknologien, noe som er avgjørende for bekjempelse av klimaendringene. Derfor er tett internasjonalt samarbeid essensielt for å etablere enhetlige retningslinjer og standarder som kan sikre effektiv og bærekraftig implementering av CCS globalt.
