Prinsipiell seier i Høyesterett om advokaters taushetsplikt

Høyesterett avklarte i en prinsipiell avgjørelse 16. januar at det ikke kan kreves at siktede i en straffesak selv spesifiserer hvilke dokumenter man mener er omfattet av beslagsforbud. Siktedes forsvarer i saken var Nicolai V. Skjerdal, partner i Hjort.

IMG_5904

Under etterforskning hadde Økokrim blant annet beslaglagt siktedes e-postkorrespondanse fra flere år. Da siktedes forsvarer fikk utlevert papirkopier av deler av beslaget ble han oppmerksom på at det inneholdt korrespondanse med siktedes advokater i sivile saker. Forsvareren krevde da at tingretten skulle gjennomgå beslaget og sortere ut advokatkorrespondanse, ettersom det er forbudt å beslaglegge korrespondanse mellom advokat og klient.

Tingretten avslo dette og krevde at siktede måtte gjennomgå beslaget og spesifisere de dokumenter som var underlagt bevisforbud slik at disse eventuelt kunne tas ut av beslaget. Forsvarer motsatte seg kravet da en slik spesifisering ville kunne medføre at taushetsbelagte opplysninger måtte oppgis. 

Forsvarer anket så til lagmannsretten som ga siktede medhold og opphevet tingrettens avgjørelse. Påtalemyndigheten anket deretter til Høyesterett.

Høyesterett var enige med forsvarer i at tingrettens vilkår om spesifikasjon ikke kunne opprettholdes. Det ble lagt til grunn at kravet ville være i strid med ordlyden i straffeprosessloven § 208 som gir et ubetinget krav på å få prøvd om «beslaget» skal «opprettholdes». Videre sluttet Høyesterett seg til forsvarers anførsel om at en konkret angivelse av det taushetsbelagte materialet kunne medføre at taushetsbelagt informasjon ble gitt til påtalemyndigheten.

Siktede fikk derfor medhold i at det ikke kan stilles krav til spesifisering av det materiale man ønsket tatt ut av beslaget, men at det er tilstrekkelig å vise til at de foreligger taushetsbelagt materiale i form av e-poster med advokater.

Kilde: HR-2017-111-A