Opphavsrettskrenkelser på nett - hvor kan man saksøke eller bli saksøkt?

EU-domstolen bekrefter i en ny dom fra januar 2015 at opphavsmenn har stor valgfrihet når det gjelder hvor sak kan anlegges. Det er tilstrekkelig at den internettside som inneholder det angivelig krenkende materiale, er tilgjengelig i det medlemsland hvor søksmålet tas ut.

iStock_000026434113Large

Dommen gjaldt et erstatningskrav fra en østerriksk fotograf som mente at et tysk selskap hadde publisert bildene hennes på nettet uten samtykke. Til tross for at handlingen var begått i Tyskland, nettsiden brukte det tyske toppdomenet ".de" og bedriftens virksomhet ikke var rettet mot det østerrikske markedet, kunne hun saksøke det tyske selskapet i Østerrike. Når det gjelder utmåling av eventuelle erstatningskrav, vil den nasjonale domstolen i slike tilfeller likevel bare kunne utmåle erstatning for skade som har skjedd i vedkommende land. Dette i motsetning til saker som f. eks. anlegges ved krenkerens hovedkontor.

Opphavsretten skiller seg her fra andre immaterielle rettigheter, herunder varemerkeretten, hvor det er et krav for å kunne ta ut søksmål at salget av de aktuelle varer og tjenester må være rettet mot det land søksmålet tas ut i.

For opphavsmenn innebærer dette viktig praktisk forenkling i det man kan anlegge sak i eget hjemland uavhengig av hvor i EU/EØS-området krenkeren befinner seg eller hvor handlingen er begått. Erstatningskrav må imidlertid begrense seg til det tap som er lidt i vedkommende land. Er tapt lidt i flere land, kan det etter omstendighetene lønne seg å anlegge sak i krenkerens hjemland.

For de som publiserer innhold på nett, medfører dommen at man risikerer å bli saksøkt i land man ikke retter sin virksomhet mot, herunder at man kan bli utsatt for såkalt ”forum shopping”. En viss beskyttelse gis ved at erstatningskravene ved denne type søksmål er begrenset, men en strategi fra rettighetshaversiden kan også være å få dom i eget hjemland først for så å kreve erstatning for tap påført i andre land senere.

Kilde: EU-Domstolens dom i den såkalte Pez Hejduk-saken (C-441/13) jf også Pinckney-saken (C-170/12). Saken gjaldt fortolkning av forordning 44/2001 som bygger på Bryssel-konvensjonen, men er også relevant i Norge fordi tilsvarende bestemmelser finnes i Lugano-konvensjonen som Norge har tiltrådt.