Sakens bakgrunn
Saken omhandler gyldigheten av et refusjonsvedtak etter plan- og bygningsloven (pbl.) kapittel 18. Saken hadde sin bakgrunn i en tvist mellom en utbygger og en grunneier (nabo) om utgiftene til etablering av vei, vann og avløp i et område regulert til boliger.
Refusjonsbestemmelsene i pbl. går ut på at en utbygger (tiltakshaver) som får pålegg om å opparbeide infrastruktur i forbindelse med et byggeprosjekt, kan kreve utgiftene dekket av andre som også får nytte av tiltaket. Loven har nærmere bestemmelser om hvem som kan bli refusjonspliktige, hvilke kostnader tiltakshaveren kan kreve refusjon for, hvordan kostnadene skal fordeles osv. Etter pbl. § 18-8 baserer refusjonskrav seg på tiltakshavers planer for utførelse, kostnadsoverslag og forslag til fordeling. Grunneierne som er berørt som refusjonspliktige skal få anledning til å uttale seg før forslaget blir godkjent av kommunen. Det er en forutsetning for rett til refusjon at kommunen godkjenner kostnadsoverslaget før utbygging settes i gang.
I saken som Høyesterett behandlet ble det fattet to foreløpige vedtak etter § 18-8 i kommunen, hvorav det første vedtaket ble opphevet av daværende fylkesmann. Det andre foreløpige vedtaket ble stadfestet av nåværende statsforvalter, etter at kostnader til hovedvannledning og en rundkjøring, som ikke kunne tas med i refusjonsoppgjøret, var tatt ut. Kostnadene i det andre refusjonsoppsettet var likevel betydelig høyere enn i det første Den refusjonspliktige naboens andel økte fra 6,7 mill. kroner i det første foreløpige vedtaket til 8,9 mill. kroner i det andre.
Kommunen traff deretter endelig vedtak etter § 18-9, i tråd med statsforvalterens stadfestede vedtak etter § 18-8. Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett fant at kommunens vedtak var ugyldig, og dette ble opprettholdt av Høyesterett.
Spørsmålene Høyesterett behandlet
Det ene spørsmålet som Høyesterett vurderte var om domstolene prejudisielt kan prøve gyldigheten av statsforvalterens vedtak etter § 18-8 i forbindelse med et vedtak etter § 18-9. Dette er et spørsmål om hvorvidt domstolen kan ta stilling til det underliggende forvaltningsvedtaket etter § 18-8 for å kunne ta stilling til det kravet det er reist sak om (påstandsgrunnlaget).
Det andre spørsmålet som ble vurdert var om kommunen og statsforvalteren hadde adgang til å godkjenne det økte kostnadsoverslaget.
Høyesterett kom til at vedtak etter § 18-9 må bygge på det foreløpige vedtaket etter § 18-8, og eventuelle feil i det foreløpige vedtaket kan derfor prøves prejudisielt. Det foreløpige vedtaket etter § 18-8 var ikke blitt uangripelig og en avskjæring av prejudisiell prøving krever en særskilt begrunnelse. Dette var ikke tilfelle her. Høyesterett uttalte i avsnitt 43:
«Et endelig refusjonsoppgjør etter § 18-9 vil imidlertid ikke være gyldig dersom det bygger på et ugyldig § 18-8-vedtak, heller ikke når det sistnevnte vedtaket er truffet av statsforvalteren. Skulle kommunen mene at det er nødvendig å høre statsforvalterens fornyete syn på sitt § 18-8-vedtak, kan den som ledd i saksbehandlingen be om det.»
Høyesterett kom videre til at økningen i kostnader i det reviderte oppsettet ikke var tillatt ettersom de ikke var nødvendige eller begrunnet ut fra de opprinnelige forutsetningene. Høyesterett viste til forutsigbarhet som et viktig formål med § 18-8. Høyesterett uttalte i avsnitt 61:
«Det var ikke adgang til å bygge på nye opplysninger om tiltakshavers andre kostnader enn de som begrunnet opphevelsen. Opplysningene var innsendt etter at kommunen traff sitt første § 18-8-vedtak, og også etter at tiltakshaveren hadde påbegynt arbeidene.»
Etter vårt syn var ikke Høyesteretts avgjørelse særlig overraskende, men det er fint med alle uavklarte spørsmål som får en avklaring.
Les dommen i sin helhet her.
