Gulating lagmannsrett avsa 7. juni 2019 dom i en tvist mellom Skanska Norge AS og HGT AS, om sluttoppgjør i forbindelse med arbeid på Bybanen i Bergen. Skanska hadde vært hovedentreprenør og HGT hadde vært underentreprenør i prosjektet, med Bybanen som byggherre. Saken gjaldt spørsmål om Skanskas innsigelser til sluttoppgjøret fra underentreprenøren måtte anses bortfalt fordi de ikke utgjorde «innsigelser» i kontraktens forstand. Kontrakten var basert på NS 8415. Etter bransjens terminologi var det spørsmål om innsigelsene var «prekludert».
Spørsmålet retten måtte ta stilling til var om Skanska hadde kommet med innsigelser som virket fristavbrytende i forhold til mengdeoppgjøret. Skanska hadde inngitt innsigelser til mengdeoppgjøret hvor én del ble betegnet som «Andel godkjent», en annen «Andel avvist» og en tredje «Andel ikke ferdigbehandlet». Andelen som var avvist utgjorde en mindre del, under en halv million, mens andelen som ikke var «ferdigbehandlet» utgjorde ca. kr 29 millioner.
HGT gjorde gjeldende at det Skanska hadde kommet med ikke kunne anses som innsigelser og at innsigelsene dermed var prekludert. Skanska på sin side anførte at postene som var benevnt som «ikke ferdigbehandlet»måtte anses avvist, og at innsigelsene var tilstrekkelige.
I tingretten fikk Skanska medhold i at innsigelsene ikke var prekludert, og HGT anket saken til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett kom under dissens 4-1 til at Skanska ikke hadde inngitt innsigelser, og at disse dermed var prekludert.
I dommen gjennomgår lagmannsretten rettspraksis og juridisk teori om de krav som må stilles til innsigelser til sluttoppgjør. I korthet utledet lagmannsretten at det er vilkår om at innsigelsene må være spesifikke, slik at det fremgår hvilken del, eller hvor mye, av kravsbeløpet som omfattes.
I gjennomgangen av à-kontofakturaer hadde Skanska i hovedsak nøyd seg med å vise til vedlegg med innsigelser til mengdeavregning. I vedlegget var det altså gjort en tredeling av krav som henholdsvis var godkjent, avvist og ikke ferdigbehandlet. Det var gitt samme forklaring for «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». Det var vist til at målebrevene fra HGT ikke var dokumentert i henhold til kontrakt, og ellers at Skanska ville godskrive HGT med «samme krav/mengde byggherren måtte finne å godkjenne overfor Skanska».
Lagmannsrettens flertall la til grunn at det «… i det minste må stilles det krav til innsigelsen at entreprenøren tar stilling til om kravet godtas eller ikke». I tillegg må det fremgå hvor stor del som avvises, samt begrunnelsen for innsigelsen.
Etter en samlet vurdering av innsigelsen, forhistorien og partenes kommunikasjon om sluttoppgjøret kom flertallet til at innholdet i innsigelsene for mengdeoppgjøret ikke var tilstrekkelige til at de kunne godtas som «innsigelser». Det ble blant annet lagt vekt på at HGT ikke fikk tilstrekkelig grunnlag til å vurdere i hvilket omfang det eventuelt skulle tas rettslige skritt for å få betalt det de mente å ha krav på. Det var heller ikke slik at HGT måtte ha forstått at avvist del tilsvarte summen av «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet».
Reelt fremsto det som om Skanska ikke hadde behandlet kravene, men nøyd seg med å sende kravene videre til byggherren. Partene hadde imidlertid ikke inngått avtale om såkalt «back to back». I et vanlig avtaleforhold basert på NS 8415 er det ikke hjemmel for å unnlate å fremsette innsigelser i påvente av byggherrens tilbakemelding. Skanska hadde heller ikke regulert frist for sluttoppgjør og innsigelser med hensyn til at det forelå et trepartsforhold. Retten konstaterte nøkternt; «At Skanska slik sett satte seg i en uheldig situasjon må være deres egen risiko».
Dommen kan virke streng, men retten pekte på at motsatt resultat vil uthule hensynet bak preklusjonsreglene, som nettopp er at underentreprenøren skal få vite hvor stor del av sluttoppgjøret som bestrides.
Tidligere rettspraksis har i det vesentlige vært knyttet til underkjennelse av innsigelser som i stor grad har fremstått som mishagsytringer fra mottakeren. Dommen representerer derfor noe nytt når den gjør en inngående vurdering av hva som faktisk skal til for at noe skal kvalifisere som innsigelser. Mest av alt er dommen en påminnelse om at hovedentreprenører må ta hensyn til at det er et trepartsforhold når de inngår kontrakter med både byggherre og underentreprenører. Det er viktig å passe på at man i slike tilfeller avtaler særskilt hvordan sluttoppgjørsprosessen skal gjennomføres, eventuelt at man inntar en klausul som gjør at kontraktene blir back to back. Hvordan slike reguleringer av back to back skal utformes, og deres betydning for varslingsreglene, er et tema for en annen artikkel.
I sum viser dommen at kontrakter i trepartsforhold må utformes med en viss omhu.
Dommen er til orientering ennå ikke rettskraftig.