Man skal og bør samarbeide med forvaltningen ved undersøkelser av ulovlige forhold i arbeids- og næringslivet. Det er likevel slik at en sak som starter med undersøkelser fra et forvaltningsorgan kan resultere i anmeldelse, politietterforskning og straffesak. Man bør derfor være svært bevisst på hvordan man forholder seg, også tidlig i forvaltningens undersøkelser.
Mistanke om ulovlige forhold i arbeids- og næringslivet blir ofte først undersøkt av forvaltningen, og ikke av politiet. Finanstilsynet undersøker for eksempel ved mistanke om innsidehandel og markedsmanipulasjon, mens Arbeidstilsynet undersøker ved mistanke om skadelig arbeidsmiljø og bruk av ulovlig arbeidskraft.
Ved slike undersøkelser kan tilsynsmyndighetene ofte pålegge personer og selskaper å gi informasjon, utlevere dokumenter eller utarbeide granskningsrapporter. Bestemmelser som pålegger opplysningsplikt og andre former for samarbeid, kan åpenbart ha noen positive virkninger. De bidrar til å effektivisere disse prosessene og gjør trolig forskjellige forbud, for eksempel mot innsidehandel eller markedsmisbruk, mer håndhevbare.
Riksadvokaten har oppfordret politiet til i større grad å ta i bruk muligheten til å henlegge politianmeldelser og overføre saken til forvaltningen, hvis det kan medføre en administrativ reaksjon. Riksadvokaten mener dette er viktig for å sikre «bedre og mer effektiv håndheving, men også mindre bruk av straff».
Samtidig reiser bestemmelsene om opplysningsplikt til forvaltningen rettssikkerhetsmessige problemstillinger. Opplysningene kan bli forsøkt brukt i en senere straffesak, på samme måte som en forklaring gitt til politiet.
Under en politietterforskning skal den siktede få informasjon om sine rettigheter – blant annet om retten til ikke å forklare seg. Politiet kan ikke pålegge en mistenkt å avgi forklaring.
Ved forvaltningens undersøkelser er dette annerledes. Rekkevidden av selvinkrimineringsvernet – retten til ikke å forklare seg – er ikke tilstrekkelig klarlagt i forvaltningsprosesser. EU-domstolen avsa tidligere i år en dom om at personer som mistenkes for innsidehandel, ikke kan pålegges å avgi forklaring til forvaltningsmyndighetene hvis dette kan utsette vedkommende for en straffelignende reaksjon. Det er stort behov for en rettslig avklaring av dommens betydning for norsk rett generelt. Dommen kan innebære at pålegg om å forklare seg og utlevere dokumentasjon hvis personen risikerer straff, strider mot EØS-retten.
Forvaltningsorganet skal gi informasjon om at man ikke har plikt til å forklare seg om forhold som kan gi grunnlag for straff eller en straffelignende reaksjon, men vår erfaring er at dette etterleves i svært varierende grad. Ofte blir ikke personer som involveres i denne typen prosesser informert om sine rettigheter. For å få saken raskest mulig ut av verden og komme videre med normal drift, er bedrifter og personer som undersøkes av forvaltningen, svært ofte lite kritiske til hva slags informasjon som gis og til hvordan den presenteres. De utleverer ofte store mengder informasjon og avgir forklaringer, uten at informasjonen settes i riktig kontekst eller uten at man vurderer hvilke strafferettslige konsekvenser informasjonen kan ha.
Inntil vi får en rettslig avklaring av EU-domstolens betydning for norsk rett, er det viktig at personer som undersøkes av forvaltningsmyndighetene er klar over hva slike undersøkelser kan lede til og at forvaltningsorganer i større grad opplyser om retten til ikke å svare på spørsmål eller utlevere dokumenter.
Det er viktig å presentere informasjon på en gjennomtenkt oggrundig måte fra første kontakt, slik at man sikrer et riktig bilde – gjerne etter diskusjon med eksterne eller interne rådgivere. Dersom man ender opp med å gi et uriktig og ufordelaktig inntrykk, vil det være svært vanskelig å rette opp dette når informasjonen og dokumentasjonen blir brukt i en eventuell senere straffesak.
Artikkelen ble først publisert i Finansavisen 20. april 2021.
