Saken sto mellom en utleid vikar og Manpower AS, vikarbyrået som leide ham ut. Vikarens faste arbeidssted var i Tønsberg, men han måtte tidvis jobbe i Larvik. De ansatte på kontoret (i Statens Vegvesen) fikk godtgjørelse i form av lønn eller avspasering for reisetiden de dagene de jobbet i Larvik. Vikaren fikk hverken lønn eller avspasering for den samme pålagte reisetiden.
Arbeidsmiljølovens § 14-12 a (og den tidligere tjenestemannsloven § 3B nr. 1) regulerer likebehandling av innleide arbeidstakere. Bestemmelsen gjennomfører EUs vikarbyrådirektiv. Hensikten bak regelen er å sikre like arbeidsvilkår for innleide som for de ansatte i bedriften gjennom rett til samme vilkår for overtidsarbeid, arbeidstid, nattarbeid, lønn med mer.
Høyesterett fant i denne saken at den aktuelle reisetidsgodtgjørelsen var omfattet av lønnsbegrepet. Domstolen vektla særlig at formålet om reell likebehandling ikke ville nås dersom reisetidsgodtgjørelsen ikke var omfattet. Arbeidstakeren fikk enten lavere lønn eller lengre arbeidstid enn sine kollegaer som var ansatt i Statens Vegvesen.
Hvilke ytelser er «lønn» i et likebehandlingsperspektiv?
Arbeidsmiljøloven § 14-12 a bokstav f angir at vikarer skal sikres samme vilkår når det gjelder «lønn og utgiftsdekning». Det har imidlertid hersket tvil rundt grensedragningen av begrepet «lønn» i denne sammenhengen. Lønn kan defineres snevert, som vederlaget man får for utført arbeid. Da vil overtidsbetaling, kveldstillegg og individuelle prestasjonsbonuser typisk være omfattet av begrepet. Et mer utvidet lønnsbegrep vil i tillegg kunne innebære deltakelse i kollektive forsikringsordninger, generelle bonusordninger, pensjonsordninger og syke- og permisjonsordninger.
Spørsmålet blir om denne avgjørelsen kan tas til inntekt for en presisering av lønnsbegrepet, i den forstand at innleide arbeidstakere nå kan kreve flere ytelser dekket enn mange bemanningsforetak og innleiebedrifter har lagt til grunn. Høyesterett besvarer ikke dette spørsmålet direkte i avgjørelsen. Samtidig er det grunn til å merke seg domstolens sterke vektlegging av at formålet med bestemmelsen er en reell likebehandling. Innleide kan for eksempel ikke sies å ha samme lønn som ansatte i virksomheten dersom de ikke også oppnår den samme pensjonen i fremtiden. Pensjon kan anses som et forsinket lønnsvederlag for arbeid. Og dersom man som innleid kun får dekket sykepenger opp til 6G (folketrygdens tak), mens man som ansatt får dekket opp til for eksempel 11G, kan også dette anses som en forskjellsbehandling.
Det er flere praktiske utfordringer knyttet til likebehandling av ytelser som pensjons- og forsikringsordninger, noe også Høyesterett nevner i avgjørelsen. Lovgiver har i forarbeidene på den bakgrunn uttrykkelig unntatt pensjonsytelser fra likebehandlingen. De samme hensyn gjør seg ikke gjeldende i like stor grad når det gjelder utbetalinger fra kollektive bonusordninger og sykelønnsordninger ved innleie.
Vi mener det er behov for en ytterligere klargjøring av hvilke ytelser innleide arbeidstakere har krav på etter regelen om likebehandling.
Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a kan leses her: https://lovdata.no/NL/lov/2005-06-17-62/§14-12a
Dommen i sin helhet kan leses her