Lege frikjent av Høyesterett etter å ha vernet om pasientens identitet overfor politiet

En lege har nylig fått medhold i Høyesterett i at han ikke kan straffes selv om han gjorde det umulig for politiet gjennom en DNA-test å spore hvem som var innehaver av en pose som inneholdt narkotika. Legens opptreden ble vurdert å ligge innenfor hans taushetsplikt og var nødvendig for å beskytte pasientens identitet. Dommen vil kunne få betydning for grenseoppgangen mellom politi og helsepersonell - ikke bare har helsepersonell plikt til å tie, men også til aktivt beskytte sine pasienters konfidensialitet. Hjort-advokat Pål M. Andreassen prosederte saken.

Pål_M_Andreassen

Sakens kjerne er som tatt ut av et tv-drama; helsepersonell ved Universitetssykehuset Nord-Norge oppdager en pose med narkotika på en pasient som nettopp er lagt inn – og tilkaller politiet for å bli kvitt stoffet. Når politiet ankommer sykehuset opplyser de om at posen vil bli undersøkt for DNA med sikte på å avdekke pasientens identitet. En leges påfølgende handling er hva som er gjenstand for tiltalen i saken; i det han skal overrekke posen med narkotika gnir med overlegg den mellom sine egne hender - og ødelegger på den måten eventuelle biologiske spor fra pasienten.

”Med hensikt motarbeidet etterforskning..”?

Påtalemyndigheten mente at legen ulovlig hadde ødelagt bevismateriale og tiltalte legen for overtredelse av straffeloven § 132 som blant annet rammer den som i hensikt å motarbeide etterforskning av en straffbar handling, sørger for at spor av gjerningsmannen slettes.

Legen ble frifunnet både i tingretten og lagmannsretten, og påtalemyndighetene
anket saken til Høyesterett.  

Passiv vs. aktiv taushetsplikt

Saken berører flere prinsipielle spørsmål knyttet til rekkevidden av helsepersonells taushetsplikt. Avgjørelsen bekrefter at selve pasientrelasjonen er omfattet av taushetsplikten.  Høyesterett gjorde det også klart at hvordan helsepersonellet får kunnskap om den aktuelle informasjonen er uten betydning.

Høyesterett fant det også, som påberopt av legen, at det basert på hans taushetsplikt var rimelig å kreve at han foretok en slik avidentifisering før posen ble overlevert til politiet.

Kjernen i taushetsplikten er et krav om å tie. I denne avgjørelsen fra Høyesterett er det imidlertid avklart at taushetsplikten også inneholder et aktivitetskrav. Det ble gitt uttrykk for at spørsmålet om hvilken aktivitet som er påkrevet for å ”hindre” at noen får kjennskap til taushetsbelagt informasjon beror på et rimelighetsskjønn. Her vil verdirelaterte hensyn inngå. I den aktuelle saken ble det blant annet lagt vekt på at politiet hadde stilt spørsmål om pasientens identitet samt at legens metode for å beskytte denne var enkel og praktikabel.

Taushetspliktens sterke posisjon

Det ble i avgjørelsen fremhevet at bakgrunnen for taushetspliktens sterke posisjon er hensynet til pasienters integritet. Uten taushetsplikten vil det kunne oppstå risiko for at pasienter ikke tør å oppsøke helsetjenesten når de har behov for det. En slik risiko vil spesielt kunne gjelde personer som har vært involvert i straffbare handlinger. I dette ligger ikke bare at taushetsplikten også gjelder overfor politiet. Hensynet bak pasienters rett til konfidensialitet kan her særlig gjøre seg gjeldende.

Avgjørelsen vil blant annet kunne få betydning for grensedragningen mellom helsetjenestens oppgaver og politiets etterforskning.

Saken ble i Høyesterett prosedert av Hjort-advokat Pål M. Andreassen etter et nært samarbeid med Legeforeningen ved advokat Lars Duvaland.