La oss starte der vi er enige, nemlig i at både Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) institusjonelle rolle og menneskerettighetsdomstolens (EMD) dommer skal debatteres og diskuteres, noe vi også gjorde klart i vårt innlegg. Som advokater er det ofte vår oppgave å fremme slik kritikk, uavhengig av om institusjonen den rettes mot er sekulær eller religiøs.
Vi er derimot uenige i at «EMD faktisk prioriterer de voksne foran barna». EMDs oppgave er å sørge for at nasjonale myndigheter, herunder domstolene, etterlever sine menneskerettslige forpliktelser. I lagmannsrettens avgjørelse, som var den EMD måtte forholde seg til, var de menneskerettslige aspektene svært kortfattet behandlet, slik at det ikke var mulig å se om den norske domstolen hadde foretatt en korrekt vurdering etter konvensjonen. For EMD var det da ikke mulig å se om saken hadde fått en rettferdig behandling.
Dette var årsaken til at det ble konkludert med brudd på konvensjonsrettigheten. Når saken blir behandlet på nytt, vil de norske domstolene kunne utdype sitt syn, og for den saks skyld gjerne opprettholde sitt tidligere standpunkt, så lenge begrunnelsen holder. Som en berømt britisk avgjørelse fra 1924 formulerer det:
«Not only must Justice be done; it must also be seen to be done».
Dette innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 21. september 2018