Etter straffeloven § 27 kan et foretak straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, selv om ingen har utvist skyld. I arbeidet med loven ble det tatt et bevisst valg om at man ikke skulle stille krav om skyld siden det kunne «virke uheldig om det forhold at en bestemt gjerningsperson ikke kan straffes på grunn av manglende skyld, alltid skal gjøre at man ikke kan anvende foretaksstraff mot det foretaket som vedkommende har handlet på vegne av».[1]
I en dom avsagt 15. april konkluderer Høyesterett med at et slik objektivt straffansvar er i strid med den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2 og artikkel 7. Dette som en konsekvens av at den Europeiske menneskerettighetsdomstolen har stil krav om en «mental link» mellom lovovertredelsen og den som skal holdes ansvarlig for å konstatere skyld og straffeansvar.
Bestemmelsen om foretaksstraff kan derfor ikke praktiseres etter sin ordlyd: for å kunne straffe et foretak er det krav om at noen i foretaket har utvist skyld. Høyesterett presiserer imidlertid at det vil være tilstrekkelig med alminnelig uaktsomhet. Dette gjelder også der straffebestemmelsen krever foresett eller grov uaktsomhet for at noen personer skal kunne straffes.
