Etter forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19 § 5 første ledd er det forbudt å overnatte på fritidseiendom i annen kommune enn der vedkommende er folkeregistrert. Det er kun overnatting for å utføre strengt nødvendig vedlikehold eller tilsyn for å avverge store materielle skader som tillates.
Forskriften åpner også for at personer som er i karantene etter forskriften § 2 fordi de deler husstand med en som er bekreftet smittet av Covid-19, kan overnatte i fritidseiendom i annen kommune i den perioden den smittede er i isolasjon etter § 4 i forskriften, jf. § 5 annet ledd. I påsken kan man derfor bare overnatte på hytta i følgende tilfeller:
- Fritidseiendommen ligger i samme kommune som der man er folkeregistrert
- Det må utføres strengt nødvendig vedlikehold eller tilsyn for å avverge store materielle skader
- En i husstanden er bekreftet smittet av Covid-19 og man selv som følge av dette er i karantene. Oppholdet på fritidseiendommen kan kun vare så lenge den som er smittet er i isolasjon
Det er ikke gjort andre unntak fra forbudet verken i forskriften selv eller i øvrig lovgivning. Dette innebærer at det ikke er åpnet opp for noen form for adgang til å fravike eller gi dispensasjon fra forbudet, heller ikke på kommunalt nivå eller der det gjør seg spesielle hensyn gjeldende.
Brudd på forskriftens bestemmelser straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder, jf. forskriften § 6. Riksadvokaten har gitt anvisning på at utferdigelse av forelegg er den mest hensiktsmessige reaksjonen og at bøtenivået vil ligge på rundt kr. 15 000, subsidiært fengsel i 10 dager. Idet det kun er overnatting som er forbudt, har Riksadvokaten lagt til grunn at det ikke vil bli utferdiget forelegg for opphold på fritidseiendom utenom perioden fra kl. 23.00 til kl. 06.00.
Forskriften er fastsatt med hjemmel i smittevernloven § 4-3 og § 7-12, jf. § 1-2 tredje ledd. Etter smittevernloven § 4-3 kan det fastsettes forskrift om karantenebestemmelser for å motvirke at smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres til andre land. Smittevernloven § 7-12 gir videre kongen en særskilt fullmakt til å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen og for at det kan settes inn tiltak til vern om befolkningen ved utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. Denne fullmakten er forutsatt brukt bare i en alvorlig nasjonal krisesituasjon.
Formålet med hytteforbudet er ikke å begrense smitten, men å dempe presset på helsetjenestene i hyttekommunene, som ikke har kapasitet til å ta hånd om både egne innbyggere og hyttebeboere. Dette hensynet faller ikke inn under hjemmelen i smittevernloven § 4-3. Smittevernloven § 7-12 er isolert sett vidt formulert, og omfatter etter sin ordlyd også et hytteforbud med det formål å «trygge folkehelsen». Men denne fullmaktsbestemmelsen må tolkes i lys av formålsbestemmelsen i § 1-1, som er å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer, noe hytteforbudet ikke er ment å bidra til.
Dessuten må smitteverntiltak som iverksettes i medhold av loven oppfylle det grunnleggende kravet i smittevernloven § 1-5 om at tiltaket må være nødvendig av hensyn til smittevernet. Hytteforbudet, slik det er begrunnet av myndighetene, oppfyller neppe dette kravet. Dette kan tilsi at fullmaktsbestemmelsen i smittevernloven § 7-12 må tolkes innskrenkende. I lys av de tungtveiende hensynene som ligger bak hytteforbudet, kan det likevel spørres om bestemmelsen bør tolkes innskrenkende. Spørsmålet har trolig begrenset betydning, all den tid et tilsvarende hytteforbud uansett kan gis i medhold av den nye korona-loven.
Det er altså ikke sikkert at hytteforbudet har hjemmel i smittevernloven. Påske på hytta blir det nok uansett ikke.
