Hvilket ansvar har foretak for ansattes overtredelse av konkurranseloven?

Oslo tingrett bekrefter at entreprenørselskapet NCC Roads kan holdes ansvarlig for illojale ansattes brudd på konkurranseloven, men reduserer overtredelsesgebyret med 100 millioner kroner. Dommen viser betydningen av gode interne rutiner og opplæringsprogrammer (såkalte "compliance-programmer") for å hindre overtredelser av konkurranseloven.

Hanne_Monica

Den 19. februar avsa tingretten dom i saken NCC hadde anlagt mot Konkurransetilsynet for å få opphevet det overtredelsesgebyr selskapet var ilagt for deltakelse i anbudssamarbeid med Veidekke i asfaltmarkedet i Midt-Norge. Saken fikk stor oppmerksomhet i media blant annet som følge av at Veidekke slapp gebyr fordi selskapet hadde vært først ute med å informere tilsynet om det ulovlige samarbeidet.

Saken reiser viktige prinsipielle spørsmål fordi det var på det rene at overtredelsene ikke var forankret i selskapets eller konsernets toppledelse, men at en lokal leder i Trøndelag hadde handlet på egenhånd. Et sentralt spørsmål i saken var derfor hva som skal til for at et selskap kan holdes ansvarlig for ansattes overtredelser, og hvilken betydning det har for utmålingen av gebyret at selskapets toppledelse verken var involvert i eller kjente til de ulovlige handlingene, men tvert imot hadde innført omfattende konkurranserettslige compliance-programmer.

Tingretten kom til at det var grunnlag for ansvar, men reduserte samtidig gebyret kraftig. Domstolen tar stilling til flere viktige spørsmål som kan få stor betydning utover denne saken dersom dommen blir stående:

  • Tingretten fant at NCC Roads kunne holdes ansvarlig, selv om den ansatte hadde opptrådt illojalt i forhold til arbeidsgiver. Retten legger her vekt på at det lå innenfor hans fullmakt å inngi anbud, kalkulere priser og undertegne kontrakter med oppdragsgivere. At ulovlighetene gjaldt et område som lå innenfor hans stillingsbeskrivelse, var altså nok til at han ble ansett å ha handlet ”på vegne av” NCC Roads.
  • Derimot kunne den svenske eieren NCC AB ikke holdes ansvarlig for overtredelsene i NCC Roads. Tingretten fant at det i norsk rett ikke var hjemmel for å ilegge morselskap tilnærmet objektivt ansvar for et datterselskaps straffbare handlinger.
  • Når det gjelder utmålingen av gebyret, reduserer domstolen dette vesentlig, bl.a. fordi:
  • Overtredelsene fant sted på et lavere nivå i organisasjonen, uten ledelsens kjennskap og den ansatte hadde handlet i strid med klare instrukser. Tingretten legger vekt på at NCC hadde utviklet omfattende compliance-programmer for å hindre denne type overtredelser.
  •  Gebyret var markant høyere enn det Konkurransetilsynet tidligere hadde ilagt noe foretak, mens retten mente at endring i bøtenivået etter norsk rettstradisjon må skje gradvis.
  •  Gebyrene i konkurransesaker må ses i sammenheng med bøtenivået ved andre typer økonomisk kriminalitet. Tingretten sammenlignet Konkurransetilsynets gebyr til NCC Roads med bøtenivået i Yara-saken (270 millioner i bot for omfattende grov korrupsjon) som etter rettens oppfatning var av en helt annen og mer alvorlig kaliber. Ifølge tingretten tilsa kravet om forholdmessighet og likebehandling i norsk rett at NCC Roads’ gebyr måtte være vesentlig lavere.
  • Tingretten fant at bøtenivået etter EU/EØS-retten ikke var avgjørende for en sak som ikke hadde virkninger utover Norges grenser.
  • Samarbeidet hadde opphørt før Konkurransetilsynet grep inn.
  • NCC Roads ville også bli ”straffet” gjennom omdømmetap og utestengelse fra offentlige anbudsrunder, slik at et høyt bøtenivå ikke var nødvendig for å skape en preventiv effekt.


Et gjennomgående trekk ved dommen er at den legger vekt på konsekvens i bøteutmålingen for ulike typer økonomisk kriminalitet i Norge, og nedtoner betydningen av bøteleggingspraksis i EU/EØS-retten. Tingretten kommer derfor til andre resultater enn det som ville fulgt av EU/EØS-retten bl.a. når det gjelder spørsmålet om morselskapsansvar og betydningen av compliance-programmer.

Dommen er ikke rettskraftig, og det er foreløpig uvisst om den blir anket. Blir dommen stående vil den forsterke betydningen av å ha gode compliance-programmer – først og fremst for å forebygge overtredelser, men også for å redusere foretakets eksponering dersom ansatte skulle opptre i strid med slike programmer.