Saken har pågått siden 2019 da Finnmarkskommisjonen under dissens 3/2 kom til at tvisteområdet var kollektivt eid av lokalbefolkningen i kommunen, og dermed ikke lenger skulle forvaltes av FeFo på vegne av Finnmarks befolkning. Utmarksdomstolen for Finnmark kom i 2023 til samme resultat, også da under dissens 3/2.
Høyesteretts vurderinger
Høyesterett i storkammer behandlet saken over åtte rettsdager fra 29. februar til 11. mars 2024. Høyesteretts flertall kom til at FeFo måtte frifinnes. Sentralt for flertallets konklusjon er følgende:
- Kongen (staten) hadde allerede fra 1751 – da området kom under norsk jurisdiksjon – ervervet eiendomsrett til grunnen i indre Finnmark, herunder Karasjok. Lokalbefolkningen hadde på sin side bruks- og allmenningsrettigheter.
- Reglene om alders tids bruk kunne ikke lede til at befolkningen hadde ervervet eiendomsrett i den etterfølgende perioden. Dette blant annet som følge av at felles rådighet over hele tvisteområdet manglet, og at staten gjennom sine disposisjoner i økende grad gjennom 1800-tallet hadde manifestert sin eiendomsrett i området.
- ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater art. 14 nr. 1 første setning kunne ikke lede til et annet resultat. Det bestemmelsen krever, er at urfolk skal få anerkjent slik bruk som etter nasjonal tingsrett gir krav på eiendomsrett.
Høyesterett tok ikke stilling til lokalbefolkningens subsidiære krav om kollektiv bruksrett med forvaltningsrett, og henviste dette tilbake til Utmarksdomstolen.
