Auksjoner er vanlig i Europa
Auksjon for rettigheter er nokså uvanlig innenfor norsk energisektor, men tanken er at auksjoner gir mer konkurranse mellom de aktuelle prosjektene, der teknologiutvikling og skalafordeler til enhver tid reflekteres gjennom at prosjektet med det laveste kravet til støtte (eller den som betaler mest) vinner retten til å utvikle området.
I Nederland, Tyskland, Danmark og England har auksjoner for havvind vært hovedregelen i de senere årene. I disse landene var det først etablert støtteordninger med såkalte feed-in-tariffer, der utbyggere ble garantert en fast pris for kraften de skulle levere. Etter hvert ble dette gradvis omgjort til en mer markedsbasert utforming av støtte, tildelt gjennom auksjoner.
Uklare rammer i Norge – kan vi se til Danmark?
Det er fortsatt mye som er uklart rundt rammene for gjennomføringene av den norske auksjonen for havvind. I forslaget som ble presentert på fredag kan vi lese at Regjeringen legger opp til at auksjon blir hovedmodellen for tildeling av areal til fornybar energiproduksjon til havs, og at prosessen for tildeling av areal vil starte med en utlysning fra departementet.
Departementet legger deretter opp til en prekvalifisering hvor aktørene må oppfylle visse krav til finansiell kapasitet, teknisk kompetanse samt helse, miljø og sikkerhet før de kan delta i auksjonen. Hvilke krav norske myndigheter vil stille til finansiell kapasitet, teknisk kompetanse og helse, miljø og sikkerhet er fremdeles usikkert. Det kan være naturlig å se nærmere på hvordan danske myndigheter gjør dette.
Før gjennomføringen av auksjon for Hesseløe havvindpark i løpet av 2021 har danske myndigheter hatt på høring følgende minimumskrav til prekvalifisering:
- Søkeren må ha en egenkapitalandel på 20% eller høyere i den siste årsrapporten, eller en gjeldende langsiktig gjeldsvurdering på BBB- eller høyere, og i tillegg
- må søkeren ha en årlig totalomsetning, som minimum tilsvarer to ganger den estimerte verdien på 800 MW installert kapasitet på Hesseløe.
Hvis søkeren består av flere søkere, må den gjennomsnittlige kumulative årlige totale omsetningen til alle enhetene passere terskelen for total omsetning. (Imidlertid må hver enkelt aktør uansett oppfylle kravet om tilfredsstillende kredittvurdering).
Videre foreslås en rekke krav for å dokumentere søkerens tekniske erfaring, blant annet erfaring fra;
- utvikling av minst en storskala havvindmøllepark med en kapasitet på 150 MW eller mer, og
- utvikling av minst en offshore AC-transformatorstasjon som betjener en havmøllepark, fullført i løpet av de siste fem årene.
Hva med Norge?
Dersom lignende krav blir stilt i Norge vil det for de fleste selskaper være behov for samarbeid med flere aktører for å både kunne stille tilstrekkelig finansiell sikkerhet, samt riktig teknisk erfaring. Og basert på det vi i dag vet om hvilke konstellasjoner som nå har «slått sine pjalter sammen» for å stille sterkt i konkurransen om konsesjon, er det nok sannsynlig at mange av disse vil oppfylle de krav som norske myndigheter vil stille.
Et helt annet spørsmål er nok om det vil være plass for de noe mindre teknologiselskapene i den første runden av tildelinger, særlig for vindparker innenfor Sørlige Nordsjø II. En auksjonsprosess der den som betaler mest får tildelt konsesjon innbyr ikke til utvikling av umoden teknologi. Så antageligvis er det prosjektene på Utsira Nord som vil være interessant for de som har spennende ny teknologi å tilby.
