Grunnlovsstridig luftkvalitet?

Flere medier har i det siste meldt om helsefarlig luft i Oslo og andre byer i Norge, blant annet som følge av store mengder grus benyttet i vinter. Myndighetene advarer nå barn med svekket helse og personer med hjerte-/karsykdommer om å bevege seg utendørs i de områdene med verst luftkvalitet.

Forurensing_i_Bergen

Disse meldingene er en trist erkjennelse av at det offentlige fortsatt ikke har fått bukt med de høye nivåene av svevestøv, svovel og nitrogendioksid som Norge i 2015 ble dømt for i EFTA-domstolen. Den saken gjaldt brudd på forpliktelsene etter luftkvalitetsdirektivet for årene 2008 til 2012. Norge erkjente den gang at forpliktelsene var brutt, og lovet bot og bedring. Siden har lite skjedd.

Folkehelseinstituttet har dessuten påvist at de høye nivåene har medført dødsfall, og at dødeligheten øker i etterkant av dager med ulovlig høy forurensing. Rettsbruddene har altså hatt fatale følger.

En domfellelse i EFTA-domstolen har liten annen virkning enn «naming and shaming». Norge kan i prinsippet tas til domstolen på nytt for ikke ha fulgt opp dommen med tiltak for å justere ned nivåene. EØS-retten gir imidlertid også krav på erstatning for tap forårsaket av Norges brudd. En slik påvisning av årsak og virkning kan være utfordrende rettslig sett, men gitt de klare tallene fra blant annet Folkehelseinstituttet, kan det ikke utelukkes at slike erstatningskrav prøves for domstolene.

Et annet rettslig grunnlag som kan brukes, er Grunnloven § 112 om at «[e]nhver har rett til et miljø som sikrer helsen». I Oslo tingretts dom i det såkalte klimasøksmålet fastslo domstolen at § 112 er en rettighetsbestemmelse som gir grunnlag for den enkelte til å kreve denne gjennomført overfor offentlige myndigheter. Forutsetningen er at inngrepet overstiger en viss terskel, og at det offentlige ikke har overholdt sin tiltaksplikt. Det siste vil si at det offentlige har en plikt til å gjennomføre tiltak som sikrer rettigheten til et sunt miljø.

Det er naturlig å anse luftkvalitetsdirektivet og de nasjonale planer for luftkvalitet blant de tiltak staten er forpliktet til å gjennomføre etter Grunnloven § 112.

I motsetning til det som var tilfellet i klimasøksmålet, er det allerede fastslått i EFTA-domstolen at Norge ikke oppfyller de EØS-rettslige krav til forsvarlig luftkvalitet. Mye tyder i så fall på at dette ikke bare er brudd på EØS-retten, men også utgjør grunnlovsstridige krenkelser av retten til et forsvarlig miljø. Et luftkvalitetssøksmål er bare en stevning unna.

 

Denne kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 26. april 2018