Grenser for voldgift i forbrukerforhold

Vi opplever i økende grad at kontraktsparter ønsker å avtale voldgift. På bakgrunn av dette finner vi grunn til å minne om enkelte begrensninger i adgangen til å avtale voldgift.

Innen særlige rettsområder som husleieforhold, forbrukerkredittkjøp, avtale om oppføring av ny bolig, tidsparter i fritidsbolig og oppdrag om finansielle tjenester, er det lovfestet begrensninger i adgangen til å avtale voldgift. Med voldgiftsloven § 11 er det lovfestet en generell begrensning for avtaler om voldgift i forbrukerforhold. Begrunnelsen for bestemmelsen er at avtaler i forbrukerforhold gjennomgående vil inneholde standardvilkår som forbrukere ikke har anledning til å forhandle om individuelt, og at det i slike tilfelle ville være særlig urimelig å avskjære adgangen til alminnelig domstolsbehandling av fremtidige tvister. Det er videre lagt vekt på at en voldgiftsklausul i slike saker kan hindre andre tvisteløsningsformer til lavere kostnader, som ellers ville være tilgjengelige for forbrukeren.

Et sentralt og viktig krav i loven er at voldgiftsavtaler med forbrukere må inngås for den konkrete tvisten som er oppstått. Det er ikke nok at det er inntatt en generell voldgiftsklausul i den avtalen som er inngått.

I denne sammenheng er det selvsagt avgjørende om den parten som påberoper seg regelen faktisk kan anses som forbruker. Høyesterett har slått fast at kravet til individuell avtale i loven er lovfestet av hensyn til forbrukeren, og kan ikke påberopes av en næringsdrivende. Bare den ene parten i en avtale kan dermed påberope seg at avtalen er ugyldig fordi det ikke er inngått individuell avtale (Rt. 2010 side 769).

 Forbrukerbegrepet skal forstås på samme måte som etter forbrukerkjøpsloven § 1. Men det kan til tider være vanskelig å fastslå om en person har handlet i egenskap av forbruker eller næringsdrivende. Borgarting lagmannsrett kom i kjennelse inntatt i RG 2010 side 612 til at en saksøker som hadde kjøpt en fritidsleilighet som delvis skulle brukes til utleie, ikke kunne anses som en som ”hovedsakelig handler som ledd i næring”, jf forbrukerkjøpsloven § 1, men som forbruker. Selv om utleien var omfattende, fant lagmannsretten at det primære formålet var å anskaffe fritidsbolig. Avtalen om voldgift ble dermed satt til side som ugyldig.

 Når det inngås avtale mellom næringsdrivende og private, eller mellom personer som i utgangspunktet anses som næringsdrivende, er det dermed viktig å være oppmerksom på om den andre parten handler i privat ærend, eller i næring. Dersom han handler i egenskap av forbruker, vil en generell voldgiftsklausul i avtalen ikke være tilstrekkelig til å si at det er avtalt voldgift.