Frykt for konkurs hos kontraktsmotpart – hva kan og bør man gjøre?

Hva kan byggherren gjøre ved frykt for konkurs hos entreprenøren?

Byggherrens overordnede veivalg

Dersom byggherren frykter at entreprenøren er i ferd med å gå konkurs, så bør man først stille seg følgende spørsmål: Er det mest hensiktsmessig å forsøke å holde entreprenøren i live inntil denne har levert hele eller deler av den resterende ytelsen i prosjektet? Eller handler det nå om å sikre at man ikke betaler mer til entreprenøren, enn det man til ethvert tidspunkt er forpliktet til?

Hvorvidt det er et reelt og godt alternativ å forsøke å sikre at entreprenøren leverer det denne skal i prosjektet, må vurderes helt konkret. Byggestandardene er ikke innrettet for et slikt strategisk valg, og hvilke tiltak som er aktuelle og fornuftige må derfor avgjøres konkret. I det påfølgende punktet vil vi gi noen eksempler på tiltak som erfaringsmessig kan være aktuelle.

Uavhengig av hvilket veivalg man tar, så vil det være klokt å kartlegge hvilke arbeider som er utført og hvilke som gjenstår. Utover at en slik oversikt gir grunnlag for å følge med på entreprenørens fremdrift, så er en slik oversikt praktisk å ha i forbindelse med kartlegging av om det er andre entreprenører som kan overta arbeidene ved en eventuell konkurs. Ikke helt sjeldent vil det være hensiktsmessig å foreta en slik kartlegging før det er klarlagt om en konkurs vil inntreffe, da dette kan bidra til å minimere forsinkelse og andre konsekvenser av en eventuell konkurs.

Skreddersydde tilpasninger av kontrakten

Den som står i en krevende økonomisk situasjon, vil ofte være tilbakeholden med å informere sin kontraktsmotpart om dette. Dette gjelder særlig i de tilfeller hvor man vurderer at man vil klare å stå av stormen. Bakgrunnen for slik tilbakeholdenhet er ofte at man frykter at kontraktsmotparten vil foreta tiltak for å minimere egen risiko, typisk ved å foreta vurderinger av om det foreligger grunnlag for tilbakehold, grunnlag for heving som følge av antesipert vesentlig mislighold eller andre disposisjoner som kan medføre ytterligere press i en allerede krevende situasjon.

Vår anbefaling er likevel at man tar aktive grep for å avdekke hvilken situasjon kontraktsmotparten faktisk står i, og også vurderer om det foreligger grunnlag for å endre den allerede inngåtte avtalen eller inngår nye avtaler. Man kan tenke seg situasjoner hvor en avtale om å gjøre en betalingsplan mer fortung, men med en økt sikkerhetsstillelse fra kontraktsmotpartens side, vil kunne være i begge parters interesse. I enkelte tilfeller kan det også være i byggherrens interesse å yte mer betaling enn det man etter kontrakten er forpliktet til, alene av den grunn at konkurs hos entreprenøren er et verre alternativ.

Dersom et prosjekt blir lidende av at en entreprenør sliter med betalinger til sine underentreprenører, kan man tenke seg situasjoner hvor byggherren er tjent med å stille betalingsgarantier eller foreta utbetalinger direkte til oppdragstakers underentreprenører. Hvorvidt dette er en farbar vei, må imidlertid også vurderes konkret. Generelt bør man være tilbakeholden med å etablere slike ordninger uten å involvere entreprenøren, da det raskt vil anses som et brudd på den alminnelige lojalitetsforpliktelsen i kontrakt å kontrahere direkte med entreprenørens underentreprenører. Slike disponeringer vil blant annet kunne frata entreprenøren det oppfyllelsespresset som ligger i eventuelle berettigede tilbakehold denne utøver nedover i kontraktkjeden. Også underentreprenører som begir seg inn på slike ordninger, uten entreprenørens samtykke, vil raskt kunne komme i konflikt med lojalitetsforpliktelsen i sin kontrakt med entreprenøren.

Dersom man er en offentlig byggherre, må man også huske å vurdere hvorvidt det vil være i tråd med anskaffelsesregelverket å foreta revideringer av en allerede inngått avtale.

Gjennomgå betalte og ubetalte fakturaer

Har man først besluttet at man ikke skal gjøre tiltak som er innrettet for å holde entreprenøren i live, men heller forholde seg strengt til byggestandardenes løsninger, så handler det nå om å unngå å betale mer enn det man til ethvert tidspunkt er forpliktet til.

En frykt for at entreprenøren er på vei mot konkurs, gir i seg selv ingen rett til å unnlate betaling av ellers berettigede krav fra entreprenøren. Det er likevel flere tiltak man kan gjøre, som ikke helt sjeldent gir byggherren grunnlag for et større tilbakehold eller en lavere utbetaling, enn hva man i første hånd trodde.

En grundig gjennomgåelse av hvor mye av kontraktsarbeidene som er levert, sett opp mot hva som er betalt, vil være ett tiltak som ikke helt sjeldent gir grunnlag for å redusere størrelsen på det neste avdraget fra entreprenøren.

Tilsvarende vil en mer grundig sjekk av at tilsendte og ubetalte fakturaer er korrekte, og en sjekk av at innestående beløp er beregnet riktig i både disse og tidligere innsendte fakturaer, kunne medføre det samme. Dersom fakturaene er uklare eller ikke inneholder slik dokumentasjon som kontrakten krever, kan dette også gi grunnlag for å avvente betaling av disse. Dette bør imidlertid begrunnes, slik at den som har utstedt fakturaen får oppfordring til å avklare uklarheter eller fremskaffe eventuell manglende dokumentasjon.

Undersøke om det er stilt sikkerhet og tegnet forsikring i tråd med kontrakten

Byggestandardene angir at det skal stilles en samlet sikkerhet på 10 % av kontraktssummen for oppfyllelse av entreprenørens kontraktsforpliktelser. Ansvaret som dekkes av sikkerhetsstillelsen omfatter både gjennomføringen av selve kontraktsarbeidet, f.eks. etter en konkurs, og ansvar for erstatning som følge av mislighold, slik som dagmulkt.

Om entreprenøren ikke har stilt sikkerhet i tråd med kontrakten, så vil byggherren i utgangspunktet ikke ha plikt til å betale avdragsnotaer før forholdet er rettet.

Dersom man har kommet langt ut i ett prosjekt, og avdekker at sikkerhetsstillelse ikke er blitt stilt, bør man imidlertid foreta en vurdering av om det er forhold som kan tilsi at kontraktens opprinnelige krav om sikkerhetsstillelse kan anses å ha falt bort.

Byggestandardene forutsetter videre at entreprenøren skal holde kontraktsgjenstanden forsikret og ha en ansvarsforsikring. Begge forsikringer skal «tegnes på slike vilkår som er vanlige for den type arbeid totalentreprenøren eller hans kontraktsmedhjelpere skal utføre (…)». I kontrakter som er basert på NS 8407 eller 8417, er konsekvensen av at forsikringene ikke er tegnet, eller at dette ikke er blitt dokumentert, i utgangspunktet at oppdragsgiver ikke vil være forpliktet å betale avdrag før forholdet er rettet.

Spørsmålet om manglende forsikringsdekning gir grunnlag for å unnlate en betaling, bør imidlertid vurderes konkret uavhengig av hvilken standard som ligger til grunn for kontrakten.

Fremme motkrav og øve tilbakehold

Dersom det er påløpt dagmulkt, eller byggherre har andre krav som følge av mislighold fra entreprenøren, vil byggherren også ha rett til å holde tilbake så mye av betalingen at dette dekker slike spesifiserte og begrunnede krav. Det kan følgelig være klokt å sjekke om tidligere varslede motkrav er blitt hensyntatt i det økonomiske mellomværende med entreprenøren. Er ikke dette blitt gjort, kan det etter omstendighetene gi grunnlag for å motregne med ellers berettigede krav fra entreprenørens side.

Byggherren bør i tillegg vurdere om det foreligger krav som foreløpig ikke er fremmet. Har andre aktører i prosjektet eller tredjepersoner varslet krav mot byggherren, som man mener at entreprenøren med den antatte dårlige økonomien kan være helt eller delvis ansvarlige for, så bør man varsle entreprenøren om slike krav og også hensynta disse i forbindelse med ytterligere utbetalinger til entreprenøren. Foreligger det mangler ved entreprenørens arbeider kan også dette gi grunnlag for å redusere betalinger på kommende avdragsnotaer, enten fordi entreprenøren etter omstendighetene kan anses å være på etterskudd i forhold til betalingsplanen eller fordi man har rett til å holde tilbake beløpet som sikkerhet for at entreprenøren retter tidligere arbeider.

Siden byggherren har risikoen for at egne krav og tilbakehold er rettmessige, så bør ikke manglende betaling av ellers rettmessige krav fra entreprenøren foretas uten en forutgående vurdering.

Konsekvensen av et eventuelt urettmessig tilbakehold, er som utgangspunkt at det påløper forsinkelsesrenter på det urettmessig tilbakeholdte beløpet. Om det urettmessige tilbakeholdet er altfor høyt eller skulle bli betraktet som illojalt, kan man også i ytterste fall risikere at entreprenøren får en hevingsrett og en påfølgende rett på erstatning.

Kartlegge hvilket materiell som er tilført byggeplassen

Ved mistanke om konkurs hos entreprenøren, bør byggherren etablere en oversikt over hvilket materiell som er tilført byggeplassen. Selv om materialene ikke er bygget inn enda, så vil eiendomsretten gå over til byggherren forutsatt at byggherren også har betalt for materiellet. Dersom sistnevnte er tilfelle, så bør byggherren passe på at materiellet ikke fraktes ut fra byggeplassen, eksempelvis til andre prosjekter entreprenøren er involvert i.

Hva kan entreprenøren gjøre ved frykt for konkurs hos byggherren?

Entreprenørens alternativer

Frykter entreprenøren at byggherren er på vei mot konkurs, så handler det først og fremst om å unngå å anvende mer ressurser i prosjektet. Det mest ønskelige er gjerne å stanse videre arbeid og leveranser, men der det ikke er grunnlag for dette, vil entreprenøren i enkelte tilfeller kunne nedjustere ressursbruken i en periode, eksempelvis til det blir avklart at byggherren er i ett vesentlig betalingsmislighold eller til det er avklart at byggherren vil kunne gjøre opp for seg.

Byggestandardene gir entreprenøren stansingsrett i tre tilfeller. Der 1) byggherre er i vesentlig betalingsmislighold, 2) der det er klart at vesentlig betalingsmislighold vil inntre og 3) i enkelte tilfeller der byggherre ikke har stilt sikkerhet i tråd med kontrakten.

Stansing ved vesentlig betalingsmislighold eller der det er klart at dette vil inntre

Om et betalingsmislighold er «vesentlig» avgjøres ut fra en sammensatt vurdering hvor flere forhold kan være relevante. Sentrale momenter i vurderingen vil ordinært være betalingsmisligholdets størrelse, varighet og hyppighet. I tillegg til at størrelsen på det forfalte beløpet i seg selv er av betydning, vil det også være relevant om dette er stort eller lite sett opp mot verdien av den aktuelle kontrakten. Det kan videre ha betydning om betalingsmisligholdet skyldes betalingsevne eller betalingsvilje. Dersom det førstnevnte er tilfelle, løper entreprenøren en større risiko for ikke å få oppgjør for utførte arbeider, noe som trolig gjør det enklere å anse et betalingsmislighold som vesentlig.

Dersom byggherre ikke er i et vesentlig betalingsmislighold, men det er «klart at» dette vil inntre, har man også stansingsrett. I juridisk teori er det lagt til grunn at vilkåret først er oppfylt dersom det foreligger en «meget stor grad av sannsynlighet» for betalingsmislighold.[1] Om vilkåret er oppfylt, må vurderes konkret i den enkelte sak, og en rekke forhold kan tenkes å være relevante. Eksempler på relevante momenter kan være uttalelser fra byggherren, eksempelvis om at han ikke har til hensikt å betale mer, eller at byggherren har stoppet utbetalinger til øvrige aktører i prosjektet.

Utover å vurdere om vilkåret er oppfylt, kan det også være kommersielt fornuftig å vurdere hvilken risiko man påtar seg ved en ikke rettmessig stansing, og se denne opp mot ressursene som påløper dersom man heller velger å vente å se om et vesentlig betalingsmislighold faktisk manifesterer seg. En slik vurdering blir ikke mindre tilrådelig av at konsekvensene ved en uberettiget stans kan blir store.

Dersom man kan konstatere et at det foreligger et vesentlig betalingsmislighold, eller det er klart at dette vil inntre, så må man sende et varsel til kontraktsmotparten om at man vil stanse arbeidene. Selve retten til å stanse arbeidene inntrer først 24 timer etter at skriftlig varsel om stansing er sendt.

Har man først en stansingsrett, så er det ofte nærliggende å også vurdere å heve kontrakten. En heving vil kunne være hensiktsmessig blant annet fordi man da også kan kreve erstattet fremtidig fortjenestetap på kontrakten. Vilkåret for å stanse og å heve, er likt formulert i standardene. Det er likevel antatt at terskelen for å heve er høyere enn terskelen for å stanse arbeidene. Siden konsekvensene av en urettmessig heving vil kunne bli betydelige, bør dette ikke gjøres uten en forutgående grundig vurdering.

Stansingsrett som følge av manglende sikkerhetsstillelse

Basert på en streng ordlydsfortolkning av byggestandardene, så foreligger det stansingsrett kun ved inntrådt og kommende vesentlig betalingsmislighold. Byggestandardene angir imidlertid at entreprenøren har en rett til å unnlate «å starte utførelsen» av sine arbeider inntil han har mottatt byggherrens sikkerhetsstillelse.

Etter vårt syn vil imidlertid entreprenøren, i enkelte tilfeller, også ha rett til å stanse påstartede arbeider dersom byggherren ikke har stilt sikkerhet i tråd med kontrakten. Dette er det også er tatt til orde for i juridisk teori.[2] Før man stanser arbeidene på dette grunnlaget, er det imidlertid tilrådelig at det foretas en konkret vurdering av saksforholdet. Konsekvensene av at entreprenøren stanser sine arbeider, vil ofte kunne gi større negative konsekvenser for en byggherre, enn at en entreprenør unnlater å starte opp sine arbeider. I tillegg kan det foreligge en risiko for at valget om å starte opp arbeidene, til tross for manglende sikkerhetsstillelse, kan anses som en aksept om at sikkerhet likevel ikke har vært nødvendig.

Siden oppdragstaker er forpliktet til å varsle byggherre om stansing i situasjoner hvor byggherre er i et vesentlig betalingsmislighold, kan det spørres om det gjelder et tilsvarende krav om 24 timers varsel ved stansing basert på en manglende sikkerhetsstillelse.

Etter vårt syn er det ikke opplagt at et slikt krav vil gjelde i alle tilfeller. Utgangspunktet er som nevnt at entreprenøren ikke var forpliktet til å starte opp arbeidene forutfor at sikkerhetsstillelse var blitt stilt. På den annen side kommer at stansing i et pågående prosjekt raskt får større konsekvenser for byggherren, enn at en entreprenør unnlater å starte opp i en oppstartsfase.

Dersom nedsiden ved å avvente stansing inntil 24 timer har gått fra sendt varsel uansett er begrenset, vil det trolig være fornuftig å «investere» i slikt varsel for å slippe å eksponere seg for den risikoen en feilaktig vurdering kan tenkes å medføre. Siden spørsmålet ikke er endelig avklart, kan dette alene tilsi at man sørger for slikt varsel.

Det er den part som stanser arbeidene som har risikoen for at vilkårene for å stanse er oppfylt. Dersom dette er tilfelle, så vil entreprenøren ha rett på fristforlengelse og tilleggsvederlag i samsvar med standardenes regulering av dette.

Om en stansing er urettmessig vil dette kunne utløse krav på erstatning, og potensielt sett utgjøre et vesentlig mislighold som gir byggherren hevingsrett.

Undersøke muligheten for å endre planlagt ressursbruk

Om man er usikker på om man har stansingsrett, men likevel frykter at byggherren er i ferd med å gå konkurs, bør man se på muligheten for å forskyve på ressursbruken i prosjektet. Dersom man kan nedjustere den planlagte nærtidige ressursbruken, men fortsatt kunne levere innenfor en avtalt slutt- eller delfrist, vil dette kunne være et hensiktsmessig grep. Om entreprenøren får rett i at byggherren ikke vil klare å overkomme sine økonomiske problemer, har man da unnlatt å bruke ytterligere ressurser, som man i beste fall kun får delvis oppgjør for.

Etter byggestandardene blir materialene først byggherrens eiendom når disse er bygget inn eller de er levert på byggeplass og er blitt betalt. Dersom entreprenøren har anledning til å utsette leveranse eller innbygging av særlig dyre materialer, uten at dette medfører forsinkelse på prosjektet, så kan også dette bidra til å redusere entreprenørens risiko i tilfellene hvor man mistenker en konkurs hos byggherren.

[1] Henning Nordtvedt mfl., NS 8407. Kommentar­utgave, Universitetsforlaget, 2013 s. 415.
[2] Se Henning Nordtvedt mfl., NS 8407. Kommentarutgave, Universitetsforlaget, 2013 s. 416.

Artikkelen ble først publisert på Bygg.no