Det kommunale selvstyret har vært gjeldende rett i lang tid, men har ikke kommet til uttrykk i lov eller grunnlov. I forbindelse med moderniseringen av Grunnloven ble det imidlertid innarbeidet en ny paragraf 49, som uttrykkelig grunnlovfestet lokaldemokratiets selvstyrerett. Forslaget om å lovfeste selvstyreretten i ny kommunelov er dermed en presisering av det som allerede står i Grunnloven.
Til tross for at lovfestingen neppe er en realitetsendring, kan forslaget likevel bidra til å synliggjøre grensene for Stortingets myndighet til å begrense kommunenes selvstyrerett.
For det første foreslås det at forholdsmessighetsprinsippet skal lovfestes. Stortinget skal kun ha mulighet til å begrense kommunenes selvråderett så lenge det er nødvendig av hensyn til nasjonale mål. Spenningen mellom lokale og nasjonale mål er gjerne kjernepunktet når kommunenes selvråderett diskuteres og små kommuner sitter ofte med et inntrykk av at deres interesser må vike for nasjonale hensyn. Kommunalutvalget mener det er et behov for å styrke praktiseringen av forholdsmessighetsprinsippet og at en lovfesting vil synliggjøre prinsippet overfor beslutningstakerne.
For det andre foreslås det å lovfeste det såkalte nærhetsprinsippet. Prinsippet går i enkelhet ut på at offentlige oppgaver fortrinnsvis bør legges til organer som er så nære innbyggerne som mulig. Det er en forutsetning for lokaldemokratiet at innbyggerne kan påvirke beslutninger som angår dem selv. I tillegg vil nærhet gi beslutningstakerne bedre innsikt i lokale forhold, noe som ofte er en forutsetning for gode beslutninger. Prinsippet har eksistert selv om det ikke har kommet til uttrykk i dagens kommunelov, men utvalget mener en lovfesting fremhever at unntak fra nærhetsprinsippet krever nærmere begrunnelse, noe som igjen styrker prinsippets faktiske betydning.
Det tredje prinsippet som utfyller lovfestingen av det kommunale selvstyret er finansieringsprinsippet. Poenget er å synliggjøre Stortingets plikt til å legge til rette for at kommunen skal ha frie inntekter som gir økonomisk handlerom. Dette innebærer i første omgang at kommunen skal ha frihet til å bruke sine økonomiske midler innenfor rammene av nasjonal økonomisk politikk. Dette er i og for seg ikke noe nytt. Likevel vil fullstendig etterlevelse av prinsippet fra Stortingets side, tilsi at Stortinget må være seg bevisst at kommunene må få nødvendige tilskudd for å løse oppgavene som blir pålagt av staten. Dersom kommunene faktisk skal ha et fritt spillerom for egne økonomiske midler kan ikke Stortinget pålegge kommunene såpass mange oppgaver at midlene indirekte blir bundet av statlig pålagte oppgaver. Lovfestingen av dette prinsippet kan derfor vise seg å være det viktigste for å sikre reell kommunal selvstyrerett.
Foruten lovfestingen av disse prinsippene, er forslaget til ny kommunelov gjennomgående preget av hensynet til kommunalt selvstyre. Forslagene til de ulike bestemmelsene er langt på vei en presisering av innholdet i disse prinsippene. En annen interessant endring er forslaget om å endre modellen for interkommunale samarbeid. Lovforslaget søker også å hindre fremtidige Terra-skandaler med bestemmelser om privatrettslig ugyldighet ved disposisjoner i strid med kommunale regler om lån og garantier. Uavhengig av hvordan loven til slutt vil se ut er det gledelig at utvalget har hatt fokus på å formulere en lettlest og moderne lovtekst som er tilpasset dens daglige brukere.