Forskriften om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. er hjemlet i smittevernloven § 4-3 og § 7-12, jf. også § 1-2 tredje ledd.
Forskriften § 2 om karanteneplikt gir uttrykk for når personer skal i karantene, hvor man kan oppholde seg, og for øvrig hva man ikke kan foreta seg. Til denne bestemmelsen kommer det også et unntak i forskriften § 3, som retter seg mot personer som «er strengt nødvendige for å kunne opprettholde forsvarlig drift av funksjoner knyttet til liv og helse».
Forskriften § 4 omhandler isolering, herunder hvem som må i isolasjon, og hva isolasjon nærmere vil medføre, da at personen «oppholder seg i eget hjem eller annet egnet oppholdssted» og at det skjer «isolert fra andre personer», samt «ikke ha nær kontakt med personer i samme husstand så langt det er mulig».
Av forskriften § 5 kommer det at personer «som har fritidseiendom i annen kommune enn der vedkommende er folkeregistrert, forbys å ta opphold på denne», foruten om de tilfelle hvor det er «strengt nødvendig» av hensyn til vedlikehold eller tilsyn som er nødvendig for å avverge store materielle skader». Denne bestemmelsen er derimot fortsatt ikke trådt i kraft.
Forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på forskriften er straffesanksjonert med «bøter eller fengsel inntil 6 måneder».
Riksadvokaten kom den 16. mars 2020 med retningslinjer og direktiver for hvordan straffebestemmelsen skal praktiseres av politi og påtalemyndighet. Riksadvokaten fremholder innledningsvis at man generelt ikke trenger en straffetrussel for å hindre at personer ikke følger myndighetenes pålegg, men at det erfaringsmessig likevel er slik at noen vil bryte påleggene, og at en adgang til å straffe derfor er nødvendig.
Riksadvokaten skriver at saker om brudd må «gis høy prioritet», og at straffereaksjoner «bør komme så hurtig som mulig». Et slikt ønske synes å være hentet ut ifra at man overfor andre personer viser at det er en realitet i straffebestemmelsen, og at strafflegging derfor først og fremst skjer av hensyn til de allmennpreventive hensyn.
Det er derimot – som riksadvokaten også påpeker – svært viktig at vurderingen av om et forhold skjer opp imot de hensyn som bestemmelsen tar sikte på å beskytte, nemlig å hindre spredning av viruset, samt at man også sørger for at de sentrale rettssikkerhetshensyn er ivaretatt. En må være påpasselig med å ikke la ønsket om å vise at man tar straffebestemmelsen på alvor overfor offentligheten være rådende i vurderingen.
Ved overtredelse av bestemmelsen er strafferammen som nevnt «bøter eller fengsel inntil 6 måneder». Ifølge riksadvokaten skal utgangspunktet være forelegg. Det foreslås en bot opp mot kr. 20 000 for brudd på karantenereglene, og kr. 15 000 for brudd på reglene om opphold på hytter. For reglene om opphold på hytter fremholder også riksadvokaten at det er tilstrekkelig at én i husholdningen pålegges et forelegg selv om flere kan være tilstede på fritidseiendommen. Bestemmelsen om forbud mot opphold på fritidseiendom er som nevnt enda ikke trådt i kraft
Disse utgangspunktene er veiledende, og straffen kan naturligvis være strengere og mildere alt ettersom hvor alvorlig de ulike overtredelsene av forskriftens bestemmelse vil være.
Når det gjelder forholdet opp mot straffelovens bestemmelsen om smitteoverføring, jf. straffeloven §§ 237 og 237 a, som henholdsvis har en strafferamme på inntil tre og seks år, så fremholder riksadvokaten at disse ikke bør være anvendelige i foreliggende situasjon med mindre det «foreligger helt klar forsettlig smitteoverføring til personer i risikogruppene».