Saken oppstod etter at en arbeidstaker ble påført alvorlige skader da han kom i klem i en hydraulisk maskin som ble brukt i produksjonen av plastkomponenter.
Ettersom ulykken fant sted i 2015, kom straffeloven av 1902 til anvendelse. Etter denne lovens § 48 a første og annet ledd «kan» et selskap straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av selskapet.
De aktuelle straffebudene i saken var arbeidsmiljøloven § 19-1 første ledd, jf. § 4-1 første ledd med tilhørende forskrifter, som stiller krav til det fysiske arbeidsmiljøet.
Det var på det rene at ulykken representerte et brudd på de aktuelle bestemmelsene i arbeidsmiljøloven, herunder straffebestemmelsen i aml § 19-1. Spørsmålet for lagmannsretten var dermed hvorvidt foretaksstraff skulle ilegges i medhold av straffeloven 1902 § 48 a første og annet ledd, ettersom dette er en kan-regel. Bestemmelsen tilsvarer i stor utstrekning § 27 i dagens straffelov.
I den påankede dommen kom tingretten til at de objektive og subjektive vilkår for straff etter tiltalen var oppfylt, men at foretaksstraff ikke burde anvendes. Lagmannsretten kom på sin side til at foretaksstraff skulle anvendes.
Lagmannsretten påpekte innledningsvis at spørsmålet om hvorvidt foretaksstraff skal anvendes beror på en skjønnsmessig vurdering i det konkrete tilfellet, men at foretaksstraff likevel er særlig egnet for brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om vern av liv og helse. Grunnen til dette er at straffetrusler på dette området kan ha en særlig preventiv effekt, jf. også Rt-2015-1504.
Lagmannsretten vurderte deretter forholdet opp mot de lovfestede momentene i straffeloven 1902 § 48 b bokstav a til g (i stor grad tilsvarende dagens § 28), som skal tillegges vekt i vurderingen av om foretaksstraff skal idømmes, herunder lovbruddets grovhet og hvorvidt straffen vil kunne virke preventivt.
I den konkrete vurderingen konstaterte lagmannsretten for det første at det dreide seg om en grov overtredelse, jf. bokstav b, da ulykken medførte en alvorlig personskade, som i tillegg satte arbeidstakerens liv i fare. Det fikk dermed begrenset betydning at tiltaltes skyldgrad var liten.
For det andre talte hensynet til straffens preventive virkning for at foretaksstraff skulle anvendes, jf. bokstav a. Som lagmannsretten påpekte, har Høyesterett slått fast at preventive hensyn må vurderes opp mot hvorvidt foretaket har gode HMS-systemer, samt gode systemer for å varsle og fange opp avvik. Til tross for at det i utgangspunktet forelå gode systemer på arbeidsplassen, hadde arbeidstakerens nærmeste overordnede blitt varslet om det avvikende forholdet allerede dagen før ulykken, uten at det ble iverksatt tiltak.
Et tredje moment var om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen, jf. bokstav c. I den forbindelse påpekte lagmannsretten at ulykken kunne vært forhindret dersom tiltalte hadde foretatt grundigere risikovurderinger i forkant. Maskinen var ikke merket med advarsel eller instruks, og var heller ikke oppført på listen over farlige maskiner med krav om opplæring.
Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten dermed til at det var grunnlag for å anvende foretaksstraff overfor arbeidsgiver i saken:
«Når de ulike momentene veies mot hverandre, finner lagmannsretten at de preventive hensyn sammenholdt med overtredelsens grovhet og tiltaltes manglende risikovurdering og tiltak tilsier at foretaksstraff skal anvendes i dette tilfellet.»
Av betydning for straffeutmålingen ble det imidlertid vektlagt at det var gått lang tid siden selve overtredelsen – en saksbehandlingstid som representerte brudd på EMK artikkel 6 nr. 1. Arbeidsgiver ble dermed idømt en bot på kr 100 000, mot en opprinnelig påstand på kr 250 000.