Raskere rettssikkerhet

De siste tiårenes krav om mer effektiv etterforsking og mer effektive rettssaker har presset rettssikkerheten over på defensiven.

Erik_Keiserud

Nå skal straffeprosessloven revideres. Et av målene med revisjonen må være å bedre balansen mellom effektivitet og rettssikkerhet. Dette er en trend som vi også ser i EU.

Uskyldspresumsjonen

Ett av tiltakene i EU er å styrke den såkalte uskyldspresumsjonen.

Her står retten til å tie sentralt – til å unnlate å hjelpe politi og påtalemyndighet. Elementer i norsk straffeprosess krenker dette. Retten kan gjøre siktede oppmerksom på at det å forholde seg taus vil kunne tale mot ham. Viser det seg at siktede er uskyldig og frifinnes, kan siktedes erstatning for uberettiget strafforfølging settes ned eller falle bort dersom siktede uten rimelig grunn har nektet å forklare seg.

Lang etterforskingstid

Fjorårets politianalyse viser at den registrerte kriminaliteten faller. Likevel er saksbehandlingstiden hos politi og påtalemyndighet fremdeles for lang. Det er ikke uvanlig at det kan gå år mellom siktelse og rettssak. For en riktig og rettferdig avgjørelse av saken utgjør den lange etterforskingstiden et alvorlig rettssikkerhetsproblem. For både siktede, fornærmede og andre involverte er dessuten lang etterforskingstid en stor påkjenning.

Mer ressurser til politiet og Riksadvokatens krav om hurtigere behandling er ikke nok. Vi kan gjøre som i Danmark, der siktede har rett til å bringe saken inn for retten dersom det har gått mer enn halvannet år siden han eller hun ble siktet.

Økt bruk av varetekt og glattcelle

Når etterforskingen tar lang tid, får dette også betydning for bruken av varetekt. I Norge bruker vi varetekt oftere enn tidligere og varetektstiden har økt.

For å få ned sittetiden bør det innføres en frist for hvor lenge en person kan sitte i varetekt slik ordningen er i Danmark. Et alternativ er å innføre en frist for når det må tas ut tiltale dersom siktede sitter i varetekt.

Mangelen på varetektsceller i fengslene har ført til at glattceller i stadig større grad også brukes til varetektsfanger. Myndighetene har fastsatt en 48 timers frist for overføring til varetekstcelle i et fengsel. Fristen blir i praksis daglig overskredet. Dette til tross for en gjentatt og langvarig internasjonal kritikk av Norges bruk av glattceller. I 2008 var det 2 712 "oversittere", mens det i 2013 var 4 250.

Langvarige rettssaker

Straffesaker som varer flere måneder er ikke lenger noen sjeldenhet.

Til ankebehandlingen i Acta-saken er det satt av åtte måneder. 14 forsvarsadvokater, åtte-ni representanter for påtalemyndigheten, åtte dommere og flere sakkyndige vil tilbringe tid i Gulating lagmannsretts lokaler. Dette gjelder ikke bare kompliserte økonomiske straffesaker. I en nylig avsluttet sak om familievold for Oslo tingrett var det er satt av fire uker og innkalt 27 vitner, inklusive seks sakkyndige.

Under Nordisk Juristmøte i år beskrev høyesterettsdommer Knut H. Kallerud en enkel undersøkelse som viser at en drapssak som kunne vare i fem timer i Finland, antas å strekke seg over tre – fire dager i Norge. Vi bruker mer tid på vitner enn det man ellers gjør i Norden.

Derfor må dommere styre mer, både under saksforberedelsen og under hovedforhandlingen.

Bevisoppgaven må vise hvorfor aktuelle bevis ønskes ført. Samtidig må påtalemyndigheten, i saker hvor straff forutsetter brudd på for eksempel skattebestemmelser, redegjøre skriftlig for de anførsler som gjøres gjeldende.

Bedre styring under saksforberedelsen krever at dommeren har tilgang til sakens dokumenter. Men forutsetningen må være at det i så fall er en annen dommer som skal dømme i saken.  

Oppdelt hovedforhandling

Skyldspørsmålet og straffutmålingen bør behandles hver for seg. Det er utfordrende først å argumentere for at tiltalte er uskyldig, for deretter i samme innlegg å forklare retten hvorfor tiltalte må få mild straff dersom han finnes skyldig.

En annen grunn til en slik oppdeling er bistandsadvokatordningen.

Siden innføringen i 1981 har bistandsadvokatrollen utviklet seg i tråd med samfunnets ønske om å styrke fornærmedes stilling. I saker hvor fornærmede er gitt partsrettigheter, kan bistandsadvokaten føre bevis og stille spørsmål om alle forhold i straffesaken – også om skyldspørsmålet så langt det har betydning for erstatningskrav i saken.

Bistandsadvokatene gjør i dag et verdifullt arbeid for å vareta fornærmedes interesser. Men rollen er ikke objektiv på samme måte som aktoratet. Og selv om bistandsadvokaten ikke er en del av aktoratet, opplever nok tiltalte at han eller hun må forholde seg til to parter på den andre siden, noe som er en utfordring mot et grunnleggende prinsipp om jevnbyrdighet mellom partene i en straffesak. 

Disse utfordringene kan løses dersom spørsmålet om erstatning til fornærmede behandles etter at tiltalte eventuelt er funnet skyldig, enten i forbindelse med straffutmålingen eller som en etterfølgende sak. Det siste kan retten beslutte i dag, men det skjer sjelden.

Lyd- og bildeopptak

Vi må vi få på plass lyd- og bildeopptak av hovedforhandlingen i straffesaker. Vi har ikke dette i dag, og det er ganske spesielt i forhold til andre rettssystemer som det er naturlig å sammenligne oss med. Det er verken særlig effektivt eller betryggende at det stadig oppstår diskusjon om hva som egentlig ble sagt i tingretten.

Det er heller ikke akseptabelt at lagmannsretten ved sin avgjørelse av om en ankesak skal slippes inn, normalt ikke har informasjon om hva som faktisk ble sagt i førsteinstans, mens retten har full tilgang til politirapporter som ikke ble fremlagt for tingretten. Ved å foreta investeringer i det lydutstyr som trengs – som for øvrig tvisteloven siden 2008 har forutsatt eksisterer – vil vi kunne få både effektivitet og rettssikkerhet.