Saken, som ble avgjort 13. november 2019, gjaldt spørsmålet om hvorvidt behandling i Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven § 17-2 er en prosessforutsetning i erstatningssaker for brudd på reglene om deltidsansattes fortrinnsrett (HR-2019-2104-U).
Saken dreide seg om en kommunalt deltidsansatt, som på grunn av påstått brudd på reglene i arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett for deltidsansatte, reiste erstatningssøksmål mot kommunen som arbeidsgiver, jf. arbeidsmiljøloven § 14-4 andre ledd. Kravet ble imidlertid avvist av tingretten som følge av manglende behandling i Tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven § 17-2. Arbeidstakerens anke ble deretter forkastet av lagmannsretten. Spørsmålet for Høyesteretts ankeutvalg var dermed om det er en prosessforutsetning for saker som bare dreier seg om erstatning for brudd på reglene om fortrinnsrett, at de har vært gjenstand for forutgående behandling i Tvisteløsningsnemnda.
Saken dreide seg om en kommunalt deltidsansatt, som på grunn av påstått brudd på reglene i arbeidsmiljøloven § 14-3 om fortrinnsrett for deltidsansatte, reiste erstatningssøksmål mot kommunen som arbeidsgiver, jf. arbeidsmiljøloven § 14-4 andre ledd.
Tvisteløsningsnemnda har kompetanse til å behandle saker om blant annet fortrinnsrett for deltidsansatte, jf. arbeidsmiljøloven 17-2 første ledd, og etter andre ledd er slik nemndsbehandling et vilkår for videre behandling i domstolene. Som ankeutvalget påpekte er imidlertid § 17-2 taus når det kommer erstatningssøksmål etter § 14-4 andre ledd. Ifølge ankeutvalget må dette forstås som at Tvisteløsningsnemnda ikke har kompetanse i slike saker.
Det var riktig som lagmannsretten påpekte, at det etter forarbeidene legges opp til at flest mulig saker skal behandles av Tvisteløsningsnemnda. Denne uttalelsen gjaldt imidlertid tvister som ligger innenfor nemndas kompetanse. Ankeutvalget påpekte at verken lovens ordlyd eller forarbeider gir grunnlag for at behandling i Tvisteløsningsnemnda er en forutsetning for domstolsbehandling av krav som bare dreier seg om erstatning som følge av brudd på reglene om deltidsansattes fortrinnsrett, noe som også er lagt til grunn i Tvisteløsningsnemndas egen praksis.
På denne bakgrunn konkluderte Høyesteretts ankeutvalg med at behandling i tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven § 17-2 ikke er en prosessforutsetning i saker som bare dreier seg om krav om erstatning for brudd på reglene om fortrinnsrett for deltidsansatte. Slike saker kan dermed fremmes for domstolene etter alminnelige prosessregler.
Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.
Domstolene avsier stadig nye dommer innen arbeidsrett. Dommene bidrar til rettsutvikling og avklaring av viktige arbeidsrettslige spørsmål. Praksisen er imidlertid omfattende, og det kan være krevende å holde oversikten. Med Arbeidsrettspraksis får du en løpende oppdatering av aktuelle dommer om individuell arbeidsrett, som gjør det enkelt å holde oversikten over ny rettspraksis på området.
Oppsigelse i prøvetid
Den 6. november 2019 ble det klart at Høyesteretts ankeutvalg (HR-2019-2046-U) forkastet anken over Borgarting lagmannsretts dom i saken om oppsigelsen av to arbeidstakere i prøvetiden (LB-2018-13157). Det er dermed rettskraftig avgjort at så lenge arbeidstakere er gitt en reell prøvetid, er det ingen nedre grense for hvor langt ut i prøvetiden arbeidsgiver må vente før de prøvetidsansatte kan sies opp.