I Norge streiker syklistene i Foodora etter at partene ikke klarte å oppnå enighet om en tariffavtale. Spørsmålet er om matleverende-syklister i resten av Europa ville hatt den samme muligheten.
Hva er egentlig en «arbeidstaker»?
Streikeretten til syklistene avhenger i første rekke av om de regnes som «arbeidstakere». Etter den norske arbeidsmiljøloven § 1-8 (1) er enhver som «utfører arbeid i en annens tjeneste», arbeidstaker i lovens forstand. Dette i motsetning til for eksempel selvstendige oppdragstakere eller konsulenter.
I EU-retten er arbeidstakerbegrepet forbeholdt medlemsstatenes egen regulering. Det finnes med andre ord ingen egen kodifisering av arbeidstakerbegrepet som gjelder for alle EUs medlemsland.
Varierende praksis i Europa
Nasjonale domstoler rundt om i Europa har kommet til ulike resultater vedrørende spørsmålet om de som leverer tjenester ved hjelp av apper, som Über og Foodora, skal kunne regnes som arbeidstakere.
I Frankrike ble Deliveroo-syklister i november 2017 ikke ansett som arbeidstakere av en fransk ankedomstol, mens de ett år senere ble ansett som arbeidstakere av en fransk underdomstol. Nederlandske domstoler har også vinglet når det gjelder matleverende-syklister: I en dom fra juli 2018 var de selvstendig oppdragstakere, mens de i en annen dom avsagt i april 2019 ble vurdert som arbeidstakere.
I Torino i Italia kom en underdomstol i mai 2018 til at en Foodora-syklist ikke var å regne som arbeidstaker. Det avgjørende for domstolen var at kontrakten mellom Foodora og syklisten inneholdt en såkalt «bytteklausul». Denne klausulen tillot syklisten å delegere oppdraget til hvilken som helst annen syklist i selskapet. Arbeidsplikten var derfor ikke av personlig art, og syklisten var heller ikke arbeidstaker i den italienske lovens forstand.
En annen dom fra nederlandske domstoler er også interessant. Et offentlig nederlandsk organ med ansvar for pensjonsytelser fikk medhold i at Deliveroo Amsterdam var ansvarlig for pensjonsytelsene til sine syklister i kraft av arbeidsgiveransvaret. Dommen innebar ingen vurdering av selve arbeidstakerbegrepet, men illustrerer likevel at selskapene i den såkalte delingsøkonomien representerer noe mer enn teknologiske delingsplattformer.
Hva med Über-sjåfører?
EUs medlemsland har også hatt utfordringer med klassifiseringen av Über-sjåfører.
I Paris kom en lokal ankedomstol i januar 2019 til at en Über-sjåfør var å regne som arbeidstaker til tross for at kontrakten uttrykkelig fastslo at han var selvstendig næringsdrivende. Det avgjørende var at Über utøvde stor grad av kontroll over sjåføren og at det dermed forelå et underordningsforhold. Blant annet la domstolen vekt på at Über kunne hindre sjåføren i å ta flere oppdrag dersom det viste seg at han kjørte for fort – målt ved bevegelsene på telefonen sjåføren brukte under kjøreturene.
I saken Aslam mot Über har en britisk domstol valgt å forelegge spørsmålet for EU-domstolen. De aktuelle sjåførenes kontrakter slår fast at de ikke er arbeidstakere. Spørsmålet EU-domstolen er bedt om å svare på er om den britiske domstolen kan legge vekt på de reelle omstendighetene og se bort fra kontraktens formelle bestemmelse. Spørsmålet er ennå ikke besvart av EU-domstolen.
Delingsøkonomi er ikke tradisjonelt arbeid?
Selskapene som representerer delingsøkonomien har gjennomgående argumentert for at dagens arbeidsreguleringer ikke er tilpasset deres innovative tjenester. Selv om det er lett å bli overbevist om at delingsøkonomien representerer noe helt nytt, er det gode grunner for å være kritisk til denne retorikken.
Det kan føre til uthuling av vernelovgivningen for arbeidstakere i noen land dersom selskapene lykkes med fortellingen om at tjenesteleverandørene ikke er tradisjonelle arbeidstakere i lovens forstand. Dette kan igjen medføre uheldige konsekvenser for de som arbeider i bransjen, da de risikerer å bli fratatt viktige rettigheter etter vernelovgivningen.
Sitter norske syklister trygt?
I Norge er de underliggende forholdene avgjørende for om man befinner seg innenfor eller utenfor lovens arbeidstakerbegrep. Det er med andre ord ikke avgjørende om partene formelt har betegnet eller oppfattet tilknytningsforholdet som et selvstendig konsulentoppdrag eller som et arbeidsforhold. Det er realitetene som teller. Dermed har det vært liten tvil om at Foodora-syklistene er arbeidstakere i norsk lovs forstand, ettersom disse blant annet har en personlig arbeidsplikt under arbeidsgivers ledelse og kontroll.
Den nylige avsagte Aleris-dommen fra Oslo tingrett utfordrer den tradisjonelle forståelsen av arbeidstakerbegrepet, og åpner for mer skjønnsmessige og individuelle vurderinger. Det er imidlertid for tidlig å si noe om rekkevidden av denne avgjørelsen. I motsetning til den varierende praksisen på det europeiske kontinentet, sitter derfor de norske Foodora-syklistene trygt – skjermet av den norske arbeidsmiljøloven.