EFTA-domstolens avgjørelse om norske innleieregler

Bakgrunnen for saken er nylige endringer i norsk lovgivning som begrenser adgangen til innleie fra bemanningsforetak. Hovedsaken for Oslo tingrett mellom flere bemanningsforetak og den norske stat gjelder spørsmål om innstrammingene i innleiereglene bryter med EØS-avtalen artikkel 36 og krenker de grunnleggende frihetene i EØS-avtalen.

Bakgrunn: Resitriksjoner for de norske innleiereglene

I april 2023 innførte Norge betydelige restriksjoner på adgangen til å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak. For byggebransjen i Oslo, Viken og tidligere Vestfold ble innleie totalforbudt. Begrensningene har møtt motstand fra bemanningsforetak som mener at regjerningens tiltak bryter med EØS-retten. Den norske stat hevder på sin side at innleierestriksjonene er lovlige med henvisning til legitime hensyn som vern av arbeidstakere, forebygging av misbruk for omgåelse og sikring av et velfungerende arbeidsmarked.

Flere bemanningsforetak har saksøkt staten med krav om erstatning for økonomiske tap forårsaket av de nye reglene. Bemanningsforetakene hevder at restriksjonene krenker EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet for tjenester (artikkel 36), etableringsrett (artikkel 31), og arbeidstakeres rettigheter (artikkel 28). Saken skal behandles av Oslo tingrett, som har bedt EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse om forståelsen av EØS-reglene.

EFTA-domstolens vurdering

EFTA-domstolens vurdering omfatter flere prinsipielle spørsmål:

1. Tjenestefriheten under artikkel 36
   EFTA-domstolen presiserte at artikkel 36 kun gjelder dersom saksforholdet har et grenseoverskridende element. I denne saken, hvor både bemanningsforetakene og deres kunder opererer innenfor én enkelt EØS-stat, får bestemmelsen om tjenestefrihet ikke anvendelse. Selv om enkelte ansatte er statsborgere fra andre EØS-land, er dette ikke tilstrekkelig til at bestemmelsen kommer til anvendelse.
2. Etableringsretten under artikkel 31
   For bemanningsbyråer med utenlandske eiere, som er tilfellet for ett av de saksøkende bemanningsforetakene, fant domstolen at etableringsretten kan være relevant. Restriksjoner som gjør det vanskeligere eller mindre attraktivt å drive virksomhet i vertslandet, kan utgjøre brudd på artikkel 31. Domstolen understreket at denne rettigheten beskytter både opprinnelig etablering og pågående drift.
3. Forholdsmessighet og legitimitet
   Nasjonale restriksjoner må være nødvendige, forholdsmessige og rettferdiggjort av legitime hensyn som vern av arbeidstakere, forebygging av misbruk og et velfungerende arbeidsmarked. Domstolen påpekte at det er statens ansvar å dokumentere hvordan reglene faktisk oppnår disse målene uten å gå lenger enn nødvendig.

Videre prosess: Oslo tingretts vurdering

EFTA-domstolen tok ikke direkte stilling til om de norske innleiereglene bryter EØS-avtalen, men overlot denne vurderingen til Oslo tingrett, som særlig må vurdere:

• Om regelverket kan ha en indirekte diskriminerende effekt, ved at det påvirker arbeidstakere fra andre EØS-land sterkere enn norske arbeidstakere.
• Om unntakene i lovgivningen, som tillater visse typer innleie, undergraver reglenes formål og konsistens​

Konsekvenser for arbeidsgivere

EFTA-domstolens avgjørelse setter en presedens for lignende saker i hele EØS-området. Oslo tingretts vurdering blir avgjørende for det norske regelverkets fremtid og for hvordan nasjonale myndigheter balanserer arbeidsmarkedsregulering med internasjonale forpliktelser. Dommen tydeliggjør at nasjonale tiltak som påvirker etableringsrett og arbeidskraftmobilitet må være nøye balansert mot EØS-forpliktelser.

Inntil videre, må berørte virksomheter forholde seg til strammere reguleringer og utforske alternative bemanningsløsninger.