Byggherrens ansvar for forurenset grunn

Høyesteretts siste avgjørelse om grunnforurensning innebærer at grunneier kan bli ansvarlig for refusjonskrav fra forurensningsmyndigheten, selv om vedkommende ikke var eier da forurensningen skjedde. Med dette som bakteppe bør byggherrer være oppmerksomme på kravene som stilles ved terrenginngrep i forurenset grunn.

iStock_000021887258Large

Saken gjaldt statens krav om refusjon fra grunneier for opprydning  av en sterkt forurenset eiendom, jf. forurensningsloven § 76 første ledd. Bakgrunnen for saken var at virksomheten til Elverum Treimpregnering AS frem til 1982 hadde ført til at området ble sterkt forurenset av kreosot. Lokaliteten lå på et bortfestet areal, og det var på det rene at det var festerens virksomhet som hadde forårsaket forurensningen. Før forurensningsmyndighetene gjennomførte opprydning, var eiendommen så forurenset at den ikke kunne brukes til noen type virksomhet, mens den etter rensingen kunne brukes til alle formål. Verdien av eiendommen hadde dermed økt betydelig. Kostnadene med å rense grunnen beløp seg til ca. 15 millioner kroner. Miljøverndepartementet fremsatte krav på 2,3 millioner kroner på grunnlag av tomtens verdi i oppryddet stand.

Spørsmålet for Høyesterett var om grunneieren kunne sies å ha «noe som kan medføre fare for forurensning», jf. forurensningsloven § 7, når eiendommen allerede var forurenset da han ervervet den. Dette besvarte Høyesterett bekreftende og viste blant annet til at så lenge forurensningstilstanden opprettholdes, foreligger en vedvarende fare for forurensning. I følge Høyesterett beror ikke grunneiers ansvar på en konkret vurdering av om grunneieren er den nærmeste til å bære ansvaret.

Høyesterett uttalte at grunneieren er ansvarssubjekt, eventuelt ved siden av andre, og at det bare er i «helt spesielle tilfeller» dette kan tenkes ikke å gjelde. Det strenge forurensningsansvaret som påligger grunneier vil også gjøre seg gjeldende der eier opptrer som byggherre i byggeprosjekter. Det kreves for eksempel godkjent tiltaksplan før grave- og byggearbeider i forurenset grunn kan settes i gang. Dette følger av forurensningsforskriften kapittel 2, som gjelder ved terrenginngrep i områder hvor det har vært virksomhet som kan ha forurenset grunnen, det finnes tilkjørte forurensede masser eller det av andre årsaker er grunn til å tro at det er forurenset grunn. Terrenginngrep, dvs. graving, planering, masseuttak, utfylling og andre inngrep som kan medføre skade eller ulempe ved at eksisterende forurensning spres eller gjøres mindre tilgjengelig for oppryddingstiltak, vil i stor grad utføres på vegne av byggherren, noe som medfører at byggherren er tiltakshaver.

Det er tiltakshaver som er ansvarlig for at tiltaket blir utført i samsvar med myndighetskrav. Tiltakshaver plikter å vurdere om det er forurenset grunn i området der et terrenginngrep er planlagt gjennomført. Dersom det er grunn til å tro at det er forurenset grunn i området, skal tiltakshaver sørge for at det blir utført nødvendige undersøkelser for å få klarlagt omfanget og betydningen av eventuell forurensning i grunnen.

Forurensningsforskriften inneholder normverdier som legges til grunn ved vurderingen av om det er tale om forurenset grunn. Det stilles krav om ytterligere undersøkelser og vurderinger for å klargjøre eventuelle konflikter mellom miljøhensyn og brukerinteresser og behov for tiltak, dersom grunnen er forurenset. Hva en tiltaksplan skal inneholde fremgår av forurensningsforskriften, og dersom terrenginngrepet også krever melding eller søknad etter plan- og bygningsloven, skal tiltaksplanen sendes til kommunen sammen med denne. Tiltaksplanen skal blant annet inneholde en redegjørelse for de grunnundersøkelser som er foretatt vurdering av risiko for forurensningsspredning under arbeidet, tidsplan for gjennomføring av nødvendige tiltak, hvordan forurenset masse skal disponeres, dokumentasjon for at tiltakene vil bli gjennomført av godkjente foretak, jf. forskrift om godkjenning av foretak for ansvarsrett. Det er også viktig å være klar over at forurenset masse som ikke disponeres på eiendommen, skal leveres til godkjent deponi eller behandlingsanlegg med tillatelse etter forurensningsloven. Tiltaksplanen skal godkjennes av kommunen.

Det er imidlertid ikke slik at kommunens godkjenning fratar tiltakshaver ansvaret for at tiltakene er tilstrekkelige i henhold til forurensningsforskriften § 2-5. Dette innebærer at byggherren, uavhengig av om tiltaksplanen er godkjent, må besørge de tiltak som er nødvendige for å sikre at grunnen ikke lenger er forurenset eller at fastsatte akseptkriterier for eiendommen ikke overskrides og at anleggsarbeidet ikke medfører forurensningsspredning eller fare for skade på helse eller miljø. Dersom byggherren først oppdager at grunnen er forurenset eller det oppstår mistanke om slik forurensning etter at terrenginngrepet er igangsatt, forutsetter forurensningsforskriften at alt arbeid som kan utløse spredningsfare stanses umiddelbart. Byggherren bør også være oppmerksom på at plan- og bygningsloven § 28-1 fastsetter at grunn bare kan bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er «tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur eller miljøforhold». Det samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge av tiltak.

Høyesterett har slått fast at der flere – både forurenser og grunneier – kan holdes ansvarlig, kan forurensningsmyndigheten velge hvem av disse som skal betale for oppryddingen. Det bør også nevnes at myndighetene forsøkte å holde forurenseren, Elverum Treimpregnering AS, ansvarlig, men selskapet hadde gjennomgått så mange eierskifter og omstruktureringer at det fremsto som svært uklart hvem som eventuelt skulle pålegges refusjonsplikt. Det er ikke gitt at resultatet ville blitt det samme dersom det hadde vært kurant å få dekning fra forurenseren.

Dommen innebærer at man bør sørge for å foreta en tilstrekkelig undersøkelse av grunnen før man erverver en eiendom og kjøper bør være bevisst på avtalens regulering av forurensningsansvaret. Det er likevel viktig å være klar over at forurensningsmyndigheten står forholdsvis fritt i å velge hvem som skal holdes ansvarlig, og at en ikke kan avtale seg bort fra et forurensningsansvar. Tiltakshaver vil uansett være ansvarlig for myndighetskravene knyttet til forurenset grunn.