Avlaster III - Fra oppdragstaker til arbeidstaker, men hva med etterbetaling?

Arbeidsrettspraksis - Logo til Linkedin (med alternativ beskrivelse)

Den 15. oktober 2019 avsa Høyesterett dom i saken omtalt som Avlaster III (HR-2019-1914-A).

Saken oppstod i kjølvannet av Avlaster I (Rt-2013-354) og Avlaster II (HR-2016-1366-A), hvor Høyesterett slo fast at to kommunalt ansatte avlastere uriktig hadde vært regnet som oppdragstakere, og at disse nå skulle anses som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8. Slik omgjøring av arbeidsrettslig status medfører ikke bare rett til ytelser i medhold av lov, men gjerne også i medhold av tariffavtale. Et relativt uavklart spørsmål i den forbindelse var når en eventuell etterbetalingsplikt oppstår, noe Høyesterett tok stilling til i den nylig avsagte dommen.

Helt konkret gjaldt Avlaster III en avlasters krav mot sin kommunale arbeidsgiver om etterbetaling av lønn og feriepenger samt etterinnmelding i kommunens tjenestepensjonsordning. Avlasteren ble først regnet som arbeidstaker etter avsigelsen av Avlaster II i juni 2016. Spørsmålet var hvor langt tilbake i tid hennes krav kunne gjøres gjeldende, nærmere bestemt om de delene av kravet som ble opparbeidet før kravet ble fremsatt hadde falt bort etter læren om avgrensing av tariffrettslige etteroppgjørskrav.

Partene var enige om at avlasteren var å regne som arbeidstaker etter både arbeidsmiljøloven og den aktuelle Hovedavtalen, og at hun i utgangspunktet hadde krav på ytelsene etter tariffavtalen fra tiden før kravene ble fremsatt. Størrelsen på disse kravene var ikke omtvistet. Uenigheten gjaldt kun skjæringstidspunktet for kommunens plikter, nærmere bestemt om avlasteren hadde krav på etterbetaling av ytelsene og etterinnmelding i pensjonsordningen for tiden før hun gjennom sitt fagforbund fremsatte kravene mot kommunen i november 2016.

Ved vurderingen startet Høyesterett med å påpeke at det generelle obligasjonsrettslige utgangspunktet er at pengekrav foreldes etter tre år, og at dette også gjelder for ytelser som en arbeidstaker har krav på etter en tariffavtale, jf. foreldelsesloven § 2.

Deretter påpekte Høyesterett at det normalt ikke er noe i veien for å avtale kortere foreldelsesfrister enn det som følger av loven, og at dette er tilfellet i tariffretten, hvor det eksisterer en lære om bortfall av krav på etteroppfyllelse av lønn og andre ytelser ved siden av reglene om foreldelse.

Innholdet i denne læren fremgår ifølge Høyesterett av Arbeidsrettens dom i ARD-2006-38 avsnitt 42 og 43, hvor det slås fast at plikt til etterbetaling på tariffmessig grunnlag først foreligger fra det tidspunkt arbeidstakerne gjennom sin fagforening har fremmet krav om etterbetaling eller reist et tvistespørsmål som har dannet grunnlag for et slikt krav. Begrunnelsen for denne praksisen er at det først er når et betalingskrav er fremsatt eller markert, at arbeidsgiver i alminnelighet har tilstrekkelig grunn til å innrette seg på at kravet kan føre frem. Tariffavtaler kan gjelde svært mange ansatte, og for den enkelte virksomhet kan det samlede kravet i slike saker dermed bli svært høyt. Med mindre de tillitsvalgte fremmer et betalingskrav må arbeidsgiveren derfor kunne legge til grunn at lønn og andre ytelser er i tråd med tariffavtalen. Det gjøres bare unntak fra denne regelen når det foreligger «spesielle forhold».  

Partene i Avlaster III var enige om at det i tariffretten eksisterer en slik lære om bortfall av krav på etteroppfyllelse av lønn og andre ytelser ved siden av foreldelsesreglene, men uenige om lærens virkeområde. Det avgjørende for dette spørsmålet var om avlasterens krav bygget på lov eller tariffavtale.

Avlasteren og hennes partshjelper (Fagforbundet) anførte at avlasterens krav bygget på Høyesteretts avklaring av arbeidstakerbegrepet i ferieloven og arbeidsmiljøloven gjennom Avlaster I og Avtaster II, og ikke på tolkningen av en tariffavtale. Den tariffrettslige læren om bortfall av etterbetalingskrav kom dermed ikke til anvendelse.

Kommunen og dennes partshjelper (KS) anførte derimot at avlasterens krav bygget på tariffavtale, og at kravene bakover i tid dermed ikke bare var avgrenset av foreldelsesreglene, men også av det tariffrettslige markeringstidspunktet.

Høyesterett konstaterte at avlasterens krav bygget på både lov og tariffavtale, og at arbeidstakerbegrepet var inngangsvilkåret til vern etter begge disse grunnlagene. Det avgjørende ble dermed at den underliggende tvisten – om avlasteren var arbeidstaker – ble løst gjennom Høyesterettsdommene Avlaster I og Avlaster II, som utelukkende gjaldt lovtolking. Det dreide seg således ikke om en tarifftvist, noe som ble underbygget av at Arbeidsretten manglet kompetanse til å behandle saken, slik den lå an, jf. dommens avsnitt 33-34:

«Forståinga av arbeidstakaromgrepet avgjer om A har krav på etteroppgjer. Arbeidstakaromgrepet er inngangsvilkåret til vern etter arbeidsmiljølova og ferielova og til tariffavtala. Den underliggande tvisten for saka her – om avlastarar er arbeidstakarar – vart løyst gjennom Høgsteretts to dommar i 2013 og 2016. I desse dommane var det utelukkande spørsmål om lovtolking; det vil seie forståinga av det preseptoriske arbeidstakaromgrepet i arbeidsmiljølova § 1-8, jf. § 1-9 og ferielova § 2. Dette spørsmålet kan Arbeidsretten ikkje ta stilling til utan særskilt heimel.

Arbeidsretten kan ta stilling til arbeidstakaromgrepet i tariffavtaler, inkludert Hovudtariffavtala. Men det er i saka her ikkje gjort gjeldande at A ikkje er arbeidstakar også etter Hovudtariffavtala. Det ligg med andre ord ikkje føre usemje knytt til tolking av ei tariffavtale. Usemja fram til 2016 var som nemnt knytt til arbeidstakaromgrepet i lova.»

Høyesterett mente også at reelle hensyn vedrørende den gjensidige lojalitetsplikten i arbeidsforhold samt systembetraktninger knyttet til Arbeidsrettens rolle i det tosporede prosessystemet tilsa samme resultat, jf. dommens avsnitt 35 og 36.

På dette grunnlag fikk avlasteren medhold i at det ikke dreide seg om en tarifftvist, slik at kravet ikke skulle begrenses av læren om avgrensing av tariffrettslige etteroppgjørskrav. Kravet kunne således gjøres gjeldende også for perioden før det ble satt frem, innen rammen av foreldelsesreglene. Kommunens anke ble dermed forkastet.

 

 

 ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.