Avklaring fra Høyesterett – fritak fra nattarbeid

Om saksforholdet

Arbeidstaker var 61 år, og arbeidet offshore som brønnservicespesialist. Arbeidsgiver hadde stillinger både offshore og på fastlandet. Arbeidsgiver var bundet av brønnserviceavtalen hvor arbeidstakerne inngår i en såkalt disponibelordning der de er disponible for oppdrag i fire uker før de har fire uker fri. I disponibelperioden kan arbeidstakerne sendes offshore i inntil 14 dager av gangen, der arbeidet er innrettet i to skift på 12 timer, som dekker hele døgnet.

I mai 2020 fikk arbeidstakeren hjerteinfarkt. Da han returnerte til arbeidet i februar 2021 søkte han om fritak fra nattarbeid. Han fikk først dette innvilget. I oktober 2021 underrettet arbeidsgiver ham om at det ikke ville bli gitt slikt fritak på generell basis, men han ble tilbudt å endre arbeidssted fra offshore til fastlandet. Arbeidstakeren ønsket ikke en slik endring.

Hva gir arbeidsmiljøloven § 10-2 annet ledd rett på?

Høyesterett la til grunn at arbeidsmiljøloven § 10-2 annet ledd primært gir en rett til å bli stående i den aktuelle arbeidstakergruppen eller stillingen vedkommende har, men uten å ha plikt til å arbeide natt. Dette til tross for at det finnes alternativt arbeid i virksomheten. En mulighet for alternativt arbeid vil likevel inngå i vurderingen av om fritaket kan gjennomføres «uten vesentlig ulempe» for bedriften.

Unntaket i arbeidsmiljøloven § 10-2 annet ledd kommer i tillegg til adgangen en arbeidstaker har etter arbeidsmiljøloven § 10-2 fjerde ledd til å få redusert sin arbeidstid grunnet alder over 62 år eller andre helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner.

Vilkårene for rett til fritak fra nattarbeid – ulempevurderingen

Tre vilkår må være oppfylt for rett til fritak fra nattarbeid: (1) arbeidstakeren må arbeide «regelmessig» om natten, (2) det må foreligge «helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner» som gir vedkommende behov for fritak og (3) at fritaket kan gjennomføres «uten vesentlig ulempe» for virksomheten. Det var det siste vilkåret som kom på spissen i saken for Høyesterett. Retten uttalte at bestemmelsen må sees i sammenheng med arbeidsmiljøloven § 4-6, som oppstiller en tilretteleggingsplikt for arbeidsgiver dersom arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne grunnet ulykke, sykdom, slitasje eller lignende.

Høyesterett presiserte at arbeidsmiljøloven § 10-2 annet ledd gir rett til fritak fra nattarbeid gir arbeidstakeren bedre rettigheter enn det som er tilfellet etter arbeidstidsdirektivet. Høyesterett uttalte at «terskelen for når det foreligger en vesentlig ulempe, blir lavere når det er tale om å vurdere en løsning for arbeidstakeren som er bedre enn det direktivet krever, enn når løsningen ligger på direktivets minimumsnivå».

Høyesterett la til grunn at det ved ulempevurderingen må foretas en interesseavveining, der terskelen for å hva som utgjør en «vesentlig ulempe» ved å la arbeidstakeren fortsette i stillingen, vil avhenge av begrunnelsen for å be om unntak fra nattarbeid, om arbeidsgiver av hensyn til de øvrige ansatte kan omdisponere arbeidsstokken, den administrative merbelastningen som påføres arbeidsgiver, samt arbeidstakerens konkrete interesse i å få fritaket fra nattarbeid. Høyesterett viste også til lovens forarbeider, der det fremkommer at det er et vesentlig moment om det foreligger ledig dagarbeid som vedkommende er kvalifisert for i virksomheten. Høyesterett uttalte imidlertid at det ikke kan legges vekt på om et fritak for én arbeidstaker vil medføre at flere arbeidstakere vil søke om tilsvarende fritak.

Oppsummeringsvis uttalte Høyesterett at terskelen vil være høy for at ulempene til virksomheten er vesentlige dersom det dreier seg om alvorlige og potensielt livstruende helseproblemer, men at det også da vil ha betydning om det foreligger annet ledig dagarbeid arbeidstakeren er kvalifisert for. Ulemper for øvrige ansatte og tilknyttet administrasjon av skiftplaner med videre, vil også i slike situasjoner være relevante dersom disse ulempene går ut over dem som nærmest alltid vil oppstå i slike tilfeller.

Den konkrete vurderingen

I den konkrete saken vektla Høyesterett de organisatoriske problemene for arbeidsgiver, særlig sett hen til disponibelordningens spesielle karakter, samt hensynet til de andre ansatte.

Høyesterett fant imidlertid grunn til å legge stor vekt på at arbeidstakeren hadde fått tilbud om arbeid på land som var avslått, enn det lagmannsretten hadde gjort. Dette til tross for at arbeidstakeren ville få redusert lønn samt mistet forsikring for «loss of licence». Hva arbeidet ville bestå i, var uklart, fordi arbeidstakeren ikke hadde ønsket å diskutere muligheten. Retten uttalte at arbeidet må være av en art og med slike betingelser at arbeidstakerens mulighet til å overføres er reell. Det foreligger imidlertid ikke en rett til å beholde et særlig høyt lønnsnivå, og heller ikke tapet av «loss of license»-forsikringen kunne vektlegges.

Høyesterett fant heller ikke at det faktum at virksomheten frem til domstidspunktet i praksis hadde klart å unngå å gi arbeidstakeren nattskift, betød at et formalisert unntak ikke ville medføre vesentlige ulemper. Arbeidstakerens anførsel om at han i praksis ville bli sykemeldt før hvert nattskift, ble avvist under henvisning til at det er vanskelig å ha en klar formening av om en lege i et hvert tilfelle vil sykemelde ham.

Retten konkluderte derfor med at et fritak ville innebære en «vesentlig ulempe» for arbeidsgiver, og arbeidstakeren vant ikke frem.

Vår artikkelserie Arbeidsrettspraksis gir deg en løpende oppdatering av rettspraksis på arbeidsrettsfeltet.

Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.