NS 8405/NS 8406 - hvilken standard bør man velge?

Både NS 8405 og NS 8406 er utformet for bruk i utførelsesentrepriser, altså kontraktsforhold hvor entreprenøren påtar seg utførelsen, men hvor byggherren har prosjekteringsansvaret. De to standardene har ulike tiltenkte anvendelsesområder, men i praksis kan det være utfordrende å vurdere hvilken standard som er best egnet for det aktuelle prosjektet.

iStock_000036296624Large

NS 8405 ble i 2004 innført som ny hovedstandard for utførelsesentrepriser. Standarden avløste NS 3430, som siden innføringen i 1989 var godt innarbeidet i bransjen. NS 8405 innebar en rekke endringer av både materiell og strukturell art, og særlig reglene knyttet til endringsarbeider gjennomgikk omfattende revisjon. Den 1. oktober 2008 ble det fastsatt ny revisjon av NS 8405 (utgave 2).

I 2006, kom en ny standardkontrakt, NS 8406, for regulering av enklere bygge- og anleggsarbeider.NS 8406 avløste NS 3408, som aldri fikk den helt store utbredelsen i markedet. Praksis i årene fra 2006 viser at NS 8406 har fått mye bedre fotfeste enn forgjengeren. Det ble fastsatt ny revisjon av NS 8406 (utgave 1) den 1. juli 2009.

Standardenes tiltenkte anvendelsesområder

Utgangspunktet for standardenes ulike anvendelsesområder kommer klart til uttrykk i standardenes egne beskrivelser av virkeområde. NS 8405 er tenkt benyttet i prosjekter med utstrakt behov for samordning mellom sideentreprenører, og der byggherren  ønsker å ha løpende tett kontroll med fremdrift og kostnader. Standarden legger opp til formaliserte varslingsregler med strenge konsekvenser (preklusjon, dvs. bortfall av ellers berettigede krav på grunn av oversittet varslingsfrist).  

NS 8406 har undertittelen ”Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt” og er en forenklet utgave av NS 8405. Standarden er tenkt benyttet i prosjekter der forholdene ligger til rette for at byggherrens økonomiske, fremdriftsmessige og kvalitetsmessige kontroll og oversikt kan gjennomføres uten formaliserte varslingsprosedyrer. 

Selv om utgangspunktet er klart nok, vil man ofte stå ovenfor prosjekter der det er usikkert hvilken standard som er best egnet.  For å kunne ta et kvalifisert valg, er det viktig at man har god kjennskap til forskjellene i regelsettene, samt hvilke konsekvenser de forskjellige reglene kan tenkes å ha.       

Ulike varslingsregler

NS 8406 har i hovedsak den samme strukturelle oppbyggingen som NS 8405. Standardene skiller seg imidlertid fra hverandre på flere sentrale punkter. De største forskjellene mellom NS 8405 og NS 8406 knytter seg til varslingsreglene for endringsarbeider. I NS 8405 gjelder det gjennomgående et krav til varsling ”uten ugrunnet opphold”. Et eksempel er punkt 23.2 om entreprenørens plikt til å varsle byggherren om at han anser et arbeidspålegg som endringsarbeider. I den parallelle bestemmelsen i NS 8406, jf. punkt 19.3, er entreprenøren innrømmet et større spillerom ved at varsling må skje ”innen rimelig tid”.

Standardene har ulike regler mht. virkningene av oversittet varslingsfrist. I NS 8405 er det eksplisitt inntatt bestemmelser om bortfall (preklusjon) av kravet hvis det ikke varsles uten ugrunnet opphold. Det er ikke inntatt noen bestemmelser om virkningene av fristoversittelse direkte i endringsreglene i NS 8406 (punkt 19). I denne standarden gjelder det kun en generell passivitetsbestemmelse i punkt 3, som henviser til at partene ved fristoversittelse vil kunne miste sine rettigheter og innsigelser i samsvar med norsk retts vanlige regler. Dette innebærer at et krav under NS 8406 normalt ikke vil bortfalle kun på grunnlag av manglende varsling.  Ved vurderingen av eventuell preklusjon vil det kunne være avgjørende om den andre parten kjente til omstendighetene som begrunner kravet. Det vil også ha betydning om manglende varsel har medført at den andre parten ikke har fått mulighet til å innrette seg på en tilstrekkelig god måte.

Det er videre viktig å merke seg regelen i NS 8405 om partenes plikt til selv å varsle i de tilfeller man ønsker å påberope seg at den annen part har oversittet varslingsfrist, jf. punkt 8 tredje ledd. Kontravarselet må skje uten ugrunnet opphold etter at man har mottatt det forsinkede varselet. Unnlates slik kontravarsling vil opprinnelig varsel bli ansett som gitt i tide. NS 8406 har ingen tilsvarende bestemmelse.

Reglene for sluttoppgjør

Reglene om sluttoppgjør er i all hovedsak likelydende i de to standardene, jf. NS 8405 punkt 31 og NS 8406 punkt 25. Selv om NS 8406 generelt har mindre strenge krav til varsling enn NS 8405, gjelder det i denne sammenhengen absolutte frister med påfølgende preklusjon også for NS 8406. I begge standardene er fristen til å sende sluttoppgjør to måneder fra overtagelse. Hvis entreprenøren ikke overholder denne fristen, kan byggherren kreve å motta sluttoppgjøret innen 14 dager. Oversittes denne tilleggsfristen taper entreprenøren alle krav som ikke tidligere er betalt (med enkelte  opplistede unntak, blant annet krav knyttet til arbeid som skal utføres etter overtakelsen og krav på innestående).  

Det fremgår av begge standarder at krav som ikke er medtatt i sluttoppstillingen, ikke kan fremsettes senere. Tilsvarende strenge regler gjelder for byggherrens innsigelser og eventuelle motkrav. Disse må fremmes senest to måneder etter at sluttoppstilling med sluttfaktura, er mottatt. Det følger uttrykkelig av begge regelsett at innsigelser og motkrav ikke kan fremsettes etter fristens utløp.

Forhold som ikke reguleres direkte i NS 8406

NS 8405 er mer omfattende og detaljert i sin utforming enn NS 8406. I enkelttilfeller kan det derfor oppstå tvil om hva som gjelder i tilfeller der NS 8406 ikke omhandler tema som er regulert i NS 8405. Enkelte bestemmelser i NS 8405 er en kodifisering av den ulovfestede entrepriseretten som utfyller alle kontrakter som ikke regulerer det aktuelle forholdet uttrykkelig. I slike tilfeller vil NS 8405 kunne fungere som veiledning for hva som er gjeldende rett også for forståelsen av NS 8406. NS 8405 inneholder imidlertid mange bestemmelser som avviker fra bakgrunnsretten.

Et eksempel er spørsmålet om byggherren har adgang til å kunne rette krav som følge av mangelfull leveranse direkte mot entreprenørens kontraktsmedhjelpere, såkalte direktekrav. NS 8405 gir byggherren slik rett hvis det godtgjøres at kravet ikke kan gjennomføres mot entreprenøren, eller det i høy grad er vanskeliggjort på grunn av konkurs eller annen klar insolvens, jf. punkt 37. Spørsmålet er ikke regulert i NS 8406. Det er lagt til grunn i rettspraksis og relevant litteratur at retten til å fremme direktekrav følger av den alminnelige bakgrunnsretten. Det er imidlertid uavklart om regelen etter bakgrunnsretten, og dermed etter NS 8406, også er betinget av konkurs eller insolvens hos entreprenøren slik den er det i NS 8405 punkt 37.

Reglene i NS 8405 om midlertidig tvisteløsning, punkt 26.2, og søksmålsfrister, punkt 26.3, er eksempler på bestemmelser i standarden som definitivt avviker fra bakgrunnsretten, og som ikke er relevant for kontraktsforhold under NS 8406. Regelen om midlertidig tvisteløsning innebærer at en part ensidig kan kreve enkelte omstridte spørsmål midlertidig avgjort av en oppmann. Hvis partene ikke bringer det omtvistede spørsmåletet inn for domstol/voldgift innen 6 måneder etter oppmannens avgjørelse, vil avgjørelsen bli bindende. For øvrig gjelder det i NS 8405 en søksmålsfrist på 8 måneder regnet fra overtakelsen av hele arbeidet. I NS 8406 er det ikke inntatt tilsvarende bestemmelser og alminnelige foreldelsesregler i norsk rett vil derfor gjelde.

Hvilken standard skal man velge?

Selv om NS 8406 er en forenklet utgave av NS 8405, bør ikke valg av standard baseres alene på vurderinger av arbeidsomfang eller kontraktens økonomiske verdi. Avgjørende bør være vurderinger av hvorvidt prosjektet involverer mange sideentreprenører på byggeplassen samtidig, om prosjektet innebærer teknisk kompliserte arbeider, og om partene har mulighet til å etablere en tilstrekkelig stor prosjektorganisasjon til å følge opp et strengt varslingsregime.  Alt dette peker mot at NS 8405 er best egnet.

Uansett valg av standardkontrakt bør partene være bevisst hvilke konkrete tilpasninger som bør gjøres i det enkelte kontraktsforholdet.