Kontraktsstrategi i utbyggingsprosjekter

I vann-, vind- og nettprosjekter vil det inngå bygge- og anleggsarbeider som fordrer at man tar stilling til valg av entreprisestruktur, entrepriseform og prisformat. Lignende spørsmål reiser seg for levering og montering av elektromekanisk utstyr mv., men dette behandles ikke her.

Helikopter_kraftlinjer

Entreprisestruktur

Sentralt er avgjørelsen om det skal inngås kontrakt med én entreprenør, eller flere som hver er ansvarlig for en avgrenset del av arbeidene.

Førstnevnte modell betegnes ofte som en generalentreprise, mens sistnevnte kalles for en delt entreprisemodell. I en generalentreprise vil generalentreprenøren normalt benytte seg av underentreprenører. Hovedforskjellen er at byggherren ved en generalentreprise har én medkontrahent å forholde seg til som er ansvarlig for hele utbyggingen, mens man i en delt entreprise må forholde seg til flere medkontrahenter som kun er ansvarlige for sine arbeider.

Faktorer som må tas i betraktning ved valg av entreprisestruktur er bl.a. hvilke arbeider som skal utføres, markedssituasjonen, samt hvilke ressurser utbyggeren rår over til oppfølgning av prosjektet, herunder hvilken erfaring man har med lignende prosjekter.

Delte entrepriser vil kunne være prismessig gunstige for utbyggeren ved at man unngår at generalentreprenøren beregner fortjeneste/risikopåslag for alle underentreprenørene. I store prosjekter kan man også få flere tilbydere og bedre konkurranse ved å splitte opp entreprisen i flere kontrakter. I en delt entreprise vil man også kunne styre valg av utførende entreprenører i større utstrekning enn hva som i utgangspunktet er tilfelle når man inngår kontrakt med en generalentreprenør som igjen inngår kontrakt med underentreprenører.

Ulempen med delte entrepriser er at utbyggeren påtar seg en større risiko ved at man bl.a. er ansvarlig overfor entreprenørene for feil begått av sideentreprenørene, samtidig som det kan oppstå vanskelige spørsmål om grensesnittet mellom de ulike kontraktene. Det er også mer krevende for byggherren å forholde seg til flere entreprenører. Samlet kan dette medføre at de faktiske sluttkostnadene blir høyere enn hva som hadde vært tilfelle ved en generalentreprise.

Entrepriseform

Man har i utgangspunktet to hovedformer, nemlig utførelsesentreprise og totalentreprise. For begge entrepriseformene er det utarbeidet standardkontrakter hvor de nyeste versjonene er NS 8405, Norsk bygge- og anleggskontrakt og NS 8407, Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentrepriser.

I en utførelsesentreprise er det byggherren som står for hele eller det vesentligste av prosjekteringen, mens entreprenøren utfører de arbeider byggherren har beskrevet. Dersom det skulle foreligge prosjekteringsfeil vil dette være byggherrens risiko. Det vil derfor ikke foreligge mangler dersom for eksempel en funksjonssvikt skyldes prosjekteringsfeil. Entreprenøren vil også kunne fremme krav på tilleggsvederlag mot byggherren dersom entreprenøren påføres økte utgifter som følge av prosjekteringsfeil.

I en totalentreprise er det derimot entreprenøren som står for hele eller det vesentligste av prosjekteringen, og entreprenøren vil ha risikoen for prosjekteringsfeil. Det vil derfor ikke være nødvendig for byggherren å bevise om en funksjonssvikt skyldes prosjekteringen eller utførelsen.

Entreprenøren vil følgelig påta seg større risiko i en totalentreprise enn hva som er tilfelle i en utførelsesentreprise. Som vederlag for dette vil entreprenøren normalt kreve et høyere risikopåslag.

Det er en flytende overgang mellom utførelsesentrepriser og totalentrepriser, og en tvist mellom partene må løses på bakgrunn av kontraktens innhold og ikke hvilken betegnelse man har gitt den.

For totalentrepriser vil det i praksis variere hvor mye prosjektering som utføres fra byggherrens side. I noen tilfeller ønsker byggherren å ha stor innflytelse og man utarbeider et detaljert forprosjekt som danner grunnlag for totalentreprenørens detaljprosjektering. I andre tilfeller nøyer byggherren seg med å angi funksjonskrav, referansebygg eller lignende, og overlater til totalentreprenøren å prosjektere hvordan disse skal oppfylles. En utførelsesentreprise kan også i noen tilfeller mer eller mindre uttømmende angi hvordan utførelsen skal være, mens man i andre tilfeller ser at deler av prosjekteringen overlates til entreprenøren.

På tilsvarende måte som ved valg av entreprisestruktur vil det bero på en konkret vurdering hvilken entrepriseform som bør velges i det enkelte prosjekt. Det vil være enklere for utbyggeren å forholde seg til en totalentreprise hvor medkontrahenten har ansvaret for både prosjekteringen og utførelsen. Videre vil byggherren normalt sitte igjen med mindre risiko ved totalentrepriser enn hva som er tilfelle ved utførelsesentrepriser. Som vederlag for dette vil entreprenøren normalt kreve et høyere risikopåslag.

Prisformat

Vederlaget byggherren skal betale til entreprenøren kan i prinsippet beregnes etter to hovedmodeller, nemlig som regningsarbeider eller som fastprisarbeider.

Regningsarbeid innebærer at entreprenøren får betalt for kostnadene ved utførelsen, med tillegg av et påslag for indirekte kostnader, risiko og fortjeneste. Ved fastprisarbeider er det avtalt at oppdaget skal utføres til en forhåndsbestemt pris. Denne prisen kan enten gjelde hele oppdraget (”lump sum”), eller det kan være en fast pris pr. enhet (enhetspriskontrakt eller oppmålingskontrakt).

Ved regningsarbeider er det følgelig byggherren som har kalkulasjonsrisikoen, mens den ligger hos entreprenøren dersom det er avtalt en fast pris. I enhetspriskontrakter har entreprenøren risikoen for at prisen dekker kostnadene med tillegg av påslag pr. enhet, mens byggherren har risikoen for at mengden enheter overstiger det man har kalkulert med (mengderisikoen).

Dette innebærer at entreprenøren ved fastprisarbeider må beregne et risikopåslag. Dette påslaget vil måtte ta høyde for risikoen for at man får overskridelser i prosjekter, og øker med kompleksiteten i prosjektet.

Dersom det er klart definert hvilke arbeider som skal utføres vil en fast pris være godt egnet. Dersom det er usikkerhet knyttet til innholdet og omfanget av arbeidene vil man kunne være bedre tjent med å avtale at arbeidene skal utføres på regning.