Saken handler om en kvinnelig mekaniker på en mannsdominert arbeidsplass som anførte at hun ved flere anledninger hadde blitt seksuelt trakassert av to kunder som frekventerte verkstedet ofte. Den ansatte opplevde flere episoder som ubehagelige. For det første hadde en av kundene (kunde C) ved en anledning lagt hendene på ryggen hennes, under genseren. Den ansatte mekanikeren hadde gitt uttrykk for at hun mislikte denne oppmerksomheten. Ved en annen anledning hadde den samme kunden latt som at han skulle ta henne i skrittet.
Den andre kunden (kunde B) hadde gjentatte ganger kilt den ansatte i midjen, til tross for at hun flere ganger hadde bedt ham om å la være. Han hadde også spurt etter henne flere ganger når han var der, uten at han egentlig trengte å snakke med henne om arbeidet. I tillegg hadde han ved en anledning klapset henne på rumpa, da de møttes i en butikk.
Dommen angir den nedre grensen for hva som anses å være seksuell trakassering etter den tidligere likestillingsloven § 8. Den gamle trakasseringsbestemmelsen er videreført i den nye likestillings- og diskrimineringsloven § 13, og dommen er derfor svært relevant for dagens rettstilstand.
Høyesterett gjør først rede for de tre vilkårene som må være oppfylt for at en handling anses som seksuell trakassering:
For det første må handlingen innebære seksuell oppmerksomhet. I dette ligger det at handlingen må være seksuelt betont, men at det ikke kreves at den er motivert av et seksuelt begjær. For å avgjøre om en handling er seksuelt betont må man ta utgangspunkt i objektive omstendigheter rundt handlingen.
For det andre må handlingen være uønsket. Utgangspunktet er at dette er et subjektivt vilkår, som altså vil variere fra person til person. I dette ligger det også et krav om at den som begår handlingen må bli gjort oppmerksom på at handlingen er uønsket. Dersom oppmerksomheten er tilstrekkelig alvorlig, kreves det derimot ikke at man sier ifra. Da er det tilstrekkelig at den som utøver handlingen burde forstå at handlingen er uønsket.
For det tredje kreves det at oppførselen er plagsom for den som blir utsatt for handlingen. Dette vilkåret sier noe om terskelen for hvilke handlinger som anses som seksuell trakassering. Høyesterett tar her utgangspunkt i noen relativt spenstige forarbeidsuttalelser som gir anvisning på en såkalt «kvinnenorm». Kvinnenormen innebærer at man tar utgangspunkt i en alminnelig fornuftig kvinnes opplevelse av seksuell trakassering, og legger til grunn at kvinner ofte vil ha en lavere terskel for å finne slik oppmerksomhet plagsom. For å unngå forskjellsbehandling skal kvinnenormen også anvendes når menn er gjenstand for seksuell trakassering. Høyesterett bemerker at det er noe uklart hva som ligger i denne normen, men at de tolker uttalelsen dithen at formålet er å verne de som trenger vern etter loven.
Hånd på rygg-episoden ble i seg selv ikke vurdert å være spesielt seksualisert, men likevel ansett av retten for å være seksuelt betont. I denne vurderingen ble det blant annet lagt vekt på at nedre del av ryggen er en ganske intim del av kroppen. Retten bemerket også at det var uten betydning om kunden mente det som en spøk.
Høyesterett tar likevel ikke stilling til om hånd på rygg-handlingen alene utgjør seksuell trakassering, men indikerer at handlingen nok ikke oppfyller lovens vilkår. Sett i sammenheng med den senere hendelsen, hvor kunden later som at han skal ta mekanikeren i skrittet, oppfyller likevel hendelsene samlet klart vilkårene til seksuell trakassering. Dette understrekes av at kunde B hadde fått et tydelig signal fra mekanikeren om at hun mislikte oppmerksomheten han gav henne i forbindelse med hånd på rygg-hendelsen. Høyesterett la også vekt på at mekanikeren var i en sårbar situasjon (på jobb) og at det var innslag av maktforskjeller i forholdet mellom dem.
Høyesterett viser her at selv om en enkelt episode ikke nødvendigvis kvalifiserer til seksuell trakassering, kan den likevel inngå i en bredere vurdering, og sammen med andre hendelser samlet utgjøre seksuell trakassering. Dette vil formodentlig også være tilfellet dersom man har flere enkelthendelser hvor ingen av handlingene i seg selv oppfyller vilkårene om seksuell trakassering. Dette vil særlig være tilfellet dersom den som mener seg utsatt for handlingene sier ifra om at handlingene er uønsket.
Den andre kunden, B, aksepterte at hans atferd utgjorde uønsket oppmerksomhet, og at den var plagsom. Han anførte imidlertid at den ikke var seksuelt betont, og at klapset på baken ikke i seg selv var tilstrekkelig til å utgjøre seksuell trakassering, selv om akkurat den handlingen skulle anses seksuelt betont. Høyesterett vurderte det imidlertid dithen at handlingene (inkludert kilingen og oppsøkingen) samlet sett var seksuelt betont, særlig sett i lys av klapset. Høyesterett bemerket likevel at handlingene befant seg i nedre sjikt av hva som anses seksuelt betont.
Dommen understreker at vilkårene for seksuell trakassering ikke må være oppfylt for hver enkelt hendelse for at hendelsene samlet skal utgjøre seksuell trakassering. Seksuell trakassering kan oppstå over tid, og handlinger kan ses i sammenheng med hverandre. Senere enkelthendelser kan også altså kaste lys over tidligere hendelser. Om handlingspersonen har fått tydelig beskjed om at også mindre alvorlige handlinger er uønsket, skal det senere lite til før helheten i atferden anses som seksuell trakassering.
Kunde B ble dømt til å betale mekanikeren 20 000 kroner i oppreisning, og kunde C ble dømt til å betale 15 000 kroner i oppreisning. Retten la vekt på at kunde Bs atferd hadde vært mer plagsom enn kunde Cs, og at den hadde strukket seg ut over en lengre tidsperiode, og at det derfor var grunnlag for å ilegge et noe høyere oppreisningsbeløp for ham. Likevel er utbetalingene lave, noe som er begrunnet med at begge tilfellene ligger i det nedre sjikt av hva som omfattes av lovens begrep om seksuell trakassering. De lave oppreisningsbeløpene gjenspeiler også den lave terskelen for at handlinger anses som seksuell trakassering når det er gitt beskjed om at atferden er uønsket.
Dette sier noe om hvordan arbeidsgivere og arbeidstakere bør håndtere seksuell trakassering: Blir det gitt beskjed om at en type atferd er uønsket og plagsom, må dette tas på alvor, både av hensyn til den som utsettes for trakasseringen, men også av hensyn til den som utøver den.
Dommen understreker også et annet viktig poeng: Dersom man mener seg utsatt for seksuell trakassering av mindre grov karakter, er det nødvendig å si ifra for at handlingene skal anses som seksuell trakassering. Dette kan i mange sammenhenger være krevende, men det er nødvendig for å sikre den anklagedes adgang til forutberegnelighet og kontradiksjon, samt mulighet til å korrigere sin oppførsel. Arbeidsgivere må legge til rette for at dette skal være mulig i praksis, ved å skape trygge kanaler hvor ansatte kan si ifra. Hvis tilbakemeldingene håndteres på riktig måte vil det kunne tjene både personer som opplever uønsket og plagsom seksuell oppmerksomhet, og de som kanskje ikke er klar over at oppmerksomheten de gir er uønsket og plagsom.
