Tvist om sikring av fremtidige sakskostnadskrav
Bakgrunnen for saken var at saksøker hadde begjært arrest i saksøktes fritidseiendom for å sikre betaling av fremtidige sakskostnader som saksøker forventet å bli tilkjent i den underliggende tvisten.
Tingretten tok først begjæringen til følge etter skriftlig behandling, men endret standpunkt etter muntlige forhandlinger. Den opprinnelige kjennelsen ble da opphevet og tingretten kom til at arrestbegjæringen ikke skulle tas til følge. Etter anke fra saksøker og begjærende part, opphevet lagmannsretten denne kjennelsen. Etter lagmannsrettens kjennelse ble tingrettens opprinnelige avgjørelse om å ta arrest stående i påvente av nye muntlige forhandlinger. Saksøkte anket kjennelsen til Høyesterett og det sentrale spørsmålet for ankeutvalget var om det er adgang til å beslutte arrest til sikring av fremtidige sakskostnadskrav.
Rettslig bakteppe
Sikring av krav ved arrest «tvl. §§ 32-1 og 33-2»
Tvisteloven («tvl.») § 32-1 fastsetter at det kun er den som «har» et pengekrav mot en annen som kan begjære sikring av kravet ved arrest. I tillegg til at pengekravet må sannsynliggjøres, må det også være grunn til «å frykte for at tvangsfullbyrdelse av kravet ellers enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort», jf. tvl. § 33-2. Sistnevnte omtales gjerne som et krav om sikringsgrunn og også dette må sannsynliggjøres for at arrestbegjæringen skal tas til følge.
Sakskostnader «tvl. §§ 20-2 og 20-11»
Når det gjelder sakskostnader, er hovedregelen at erstatning for slike kostnader kun kan tilkjennes den parten som «har vunnet saken», jf. tvl. § 20-2 første og andre ledd. Samtidig åpner tvisteloven § 20-2 tredje ledd for at motparten kan fritas for sakskostnadsansvar dersom tungtveiende grunner gjør dette rimelig. Loven gir også en særskilt adgang for en saksøkt til å kreve sikkerhet for fremtidige sakskostnader når saksøkeren er bosatt utenfor EØS, jf. tvl. § 20-11. Et av de underliggende spørsmålene i denne saken var om det er adgang til å begjære arrest for fremtidige sakskostnader utover dette tilfellet, også for saksøker og uten begrensning til borgere utenfor EØS.
Lagmannsretten var av den oppfatning at tvistelovens regler om sakskostnader ikke utelukker en slik adgang, men at spørsmålet må vurderes med utgangspunkt i de særlige reglene om arrest i tvisteloven kapittel 32 og 33. Retten la til grunn at sakskostnader kan anses som et pengekrav på linje med andre krav som kan sikres ved arrest, selv om kravet ennå ikke forfalt eller er betinget. Forutsetningen er at parten oppfyller de generelle vilkårene for arrest, herunder sannsynliggjør kravet og sikringsgrunnen. Høyesterett så imidlertid annerledes på spørsmålet.
Ankeutvalgets vurdering: en part «har» ikke et sakskostnadskrav før det er tilkjent ved dom eller kjennelse
Høyesteretts ankeutvalg (dissens 2-1) konkluderte med at det ikke er adgang til å kreve arrest til sikring av fremtidige krav på erstatning for sakskostnader og opphevet lagmannsrettens kjennelse.
Flertallets vurdering
Flertallet tok utgangspunkt tvistelovens ordlyd, som krever at en part «har» et pengekrav. Det ble påpekt at et sakskostnadskrav overfor den andre parten først vil oppstå når det er blitt tilkjent i en dom eller kjennelse. Retten kan da ikke ta stilling til om en part har et krav på tidspunktet for arrestbegjæringen. Til støtte for dette viste flertallet til at muligheten for å gi motparten fritak for sakskostnadsansvar dersom tungtveiende grunner gjør dette rimelig inngår i en sannsynlighetsvurdering som retten ikke kan prøve før den underliggende tvisten er avgjort.
Flertallet la også vekt på at Tvistelovutvalget, i forbindelse med forslag til ny tvistelov, hadde konkludert med at det ikke var grunnlag for å innføre en generell regel om sikkerhetsstillelse for mulige sakskostnader for parter bosatt i Norge: