Foretaksstraff uten skyld?

Rettstilstanden etter HR-2023-1212-A

Høyesterett fraviker langt på vei den tidligere avgjørelsen. I motsetning til konklusjonen i «Louis Pizza», har Høyesterett nå fastslått at foretaksstraff på objektivt grunnlag ikke er i strid med EMK, så lenge det ikke er uforholdsmessig.

Saken dreide seg om et transportselskap som ble ilagt et gebyr for brudd på hviletidsbestemmelsene. Avgjørelsen om gebyret ble brakt inn for domstolen, men både tingretten og lagmannsretten opprettholdt gebyret.

På tidspunktet da gebyret ble ilagt, var det ikke nødvendig å bevise skyld for å ilegge overtredelsesgebyr. Dette ble imidlertid endret i juli 2022, og forvaltningsloven § 46 krever nå uaktsomhet hos noen som har handlet på vegne av foretaket.

Høyesterett konkluderte med at forvaltningslovens endringer måtte anvendes selv om kjøringen fant sted før lovendringen trådte i kraft. I lagmannsrettens avgjørelse ble det ikke tatt stilling til sjåførens skyld, og dommen ble derfor opphevet slik at lagmannsretten må behandle saken på nytt.

Det objektive ansvaret er forenlig med straffebegrepet i EMK

Det mest interessante ved kjennelsen er imidlertid Høyesteretts nye vurdering av adgangen til å ilegge straff på objektivt grunnlag. Høyesterett konkluderte med at objektivt straffansvar ikke er i strid med EMK så lenge det anses forholdsmessig.

Høyesterett viser til avgjørelser der EMD har tatt stilling til i hvilken grad EMK åpner for straff på objektivt grunnlag. Konklusjonen er at det er en slik adgang, men med visse begrensninger.

Etter Høyesteretts vurdering må EMDs praksis tolkes slik at adgangen til å ilegge foretaksstraff på objektivt grunnlag avhenger av forholdsmessighet. Vurderingen skal ta hensyn til alvoret i både handlingen og sanksjonen, og den anklagede må ha mulighet til å fri seg fra ansvar. Det må derfor være mulig for den anklagede å påberope seg fritaksgrunner og føre bevis for at det ikke foreligger subjektiv skyld.

Flere uavklarte spørsmål

Hvis Høyesterett har forlatt det absolutte kravet om skyld ved foretaksstraff, er rettstilstanden nå at det stilles strengere krav til skyld for ileggelse av forvaltningssaksjoner enn ved ileggelse av foretaksstraff. Man kan tenke seg en situasjon hvor Arbeidstilsynet ikke kan bevise skyld, og dermed er avskåret fra å ilegge gebyr, oversender saken til politiet, som kan ilegge foretaksstraff basert på samme faktum og bevis. Dette er åpenbart i strid med lovgivers ønsker og forvaltningslovens § 46 bør trolig endres.

Det er også fortsatt flere uavklarte spørsmål. Høyesterett understreker betydningen av alvoret i handlingen og reaksjonen ved vurderingen av om straff på objektivt grunnlag er i tråd med EMK. Likevel er det er uklart hvor grensen går. I «Louis Pizza» ble selskapet ilagt en bot på 30 000 kroner, og Høyesterett konkluderte med at det måtte konstateres uaktsomhet for å ilegge en slik bot. I HR-2023-1212-A fremhever Høyesterett at Louis Pizza-dommen ikke kunne være avgjørende fordi objektivt ansvar i hovedsak er aktuelt for mindre alvorlige overtredelser der handlingen og reaksjonen er moderate og ikke stigmatiserende. Hvis vi legger dette til grunn, går det en grense for det objektive ansvaret et sted mellom Lous Pizza-dommen og den siste avgjørelsen fra Høyesterett.

Men det er uavklart hvor grensen for objektivt ansvar går: kan man sette en fast grense for botens størrelse, er grensen avhengig av foretakets økonomi og hvilke typer lovbrudd kan ikke straffes uten bevist skyld? Det er sannsynlig at dette vil bli mat for domstolene i lang tid fremover.

Et annet sentralt spørsmål er hvilke krav det stilles til subjektiv skyld for foretaksstraff der straffebudet krever forsett for å straffe enkeltpersoner. I «Louis Pizza» konkluderte Høyesterett med at foretaksstraff kunne gis ved simpel uaktsomhet, selv om straffebudet krevde grov uaktsomhet. Det er ikke vurdert hvilke krav til skyld som gjelder når straffebudet krever forsett, så også her bør domstolene bringes på banen igjen.