Skanska fikk medhold i at det ikke var grunnlag for å oppstille ansiennitet som hovedregel ved utvelgelse av overtallige ved nedbemanning i tariffbundne virksomheter. Skanska fikk også medhold i at det ikke normalt kreves vesentlig kompetanseforskjell eller andre tungtveiende grunner for å fravike ansiennitetsrekkefølgen.
Høyesterett uttalte at:
«Av denne grunn kan det etter mitt syn gi misvisende assosiasjoner å karakterisere ansiennitetsprinsippet som en «hovedregel». Uttrykket kan i denne sammenheng gi inntrykk av at det skal noe mer til for å fravike ansiennitetsrekkefølgen enn hva jeg mener det er rettslig grunnlag for. Jeg vil derfor unngå å bruke begrepet her, slik også NHO og LO gjorde i forliket høsten 2018.
(…)
(…) lagmannsretten har lagt større vekt på ansiennitetsprinsippet enn det jeg mener at § 8-2 første ledd gir grunnlag for. Jeg utelukker ikke at vesentlige kompetanseforskjeller i visse tilfelle må kreves for å kunne fravike ansiennitetsrekkefølgen. Men dette forutsetter typisk relativt betydelige ansiennitetsforskjeller i den oppsagtes favør, noe dommen ikke gir nærmere opplysninger om. Det forhold at Skanska ikke var i noen «dramatisk eller prekær» økonomisk situasjon, kan etter min mening ikke begrunne anvendelsen av en slik terskel som lagmannsretten her har anvendt.».
Skanska anførte at de fulgte ansiennitetsprinsippet da de inngikk avtale med hovedtillitsvalgte og la rammene for nedbemanningen. Dette var Høyesterett enig i, men opphevet ikke dommen fordi de mente den faktiske saksbehandlingen førte til at oppsigelsene var usaklige. Det var ikke anket til Høyesterett over bevisbedømmelsen.
Dommen klargjør saklighetskravet ved utvelgelse av overtallige ved nedbemanning for tariffbundne arbeidsgivere.
Omtale av saken kan blant annet leses på Rett24.no og Dagens Næringsliv.