Da den generelle adgangen til midlertidig ansettelse ble innført 1. juli 2015 var en sentral begrunnelse at man skulle gjøre det lettere for personer som av ulike grunner stod utenfor arbeidslivet å få prøve seg i jobb. I forarbeidene til dagens lovendring viser departementet imidlertid til at de mest utsatte gruppene i liten grad har gått fra midlertidig til fast ansettelse. Etter departementets syn er dette en indikasjon på at den generelle adgangen til midlertidige ansettelser ikke har fungert etter sitt formål. Innskrenkningen er dermed blant annet begrunnet i at midlertidige ansettelser i liten grad bidrar til at grupper som sliter med å få seg jobb får prøve seg i arbeidslivet. Departementet uttaler blant annet:
«Bruk av midlertidige stillinger som fortrenger faste ansettelser skaper økte forskjeller i arbeidslivet og utrygghet for dem det gjelder. Departementet viser også til Arbeidstilsynets merknader om at midlertidige ansettelser vil kunne ha negativ betydning for arbeidsmiljøet, og gi økt risiko for arbeidsskader og -ulykker. Det er også få indikasjoner på at målene med bestemmelsen om enklere tilgang til arbeidsmarkedet for sårbare grupper, er nådd.»
Departementet fremholder at midlertidige ansettelser ikke er riktig løsning for å inkludere flere i arbeidslivet, og at midlertidige ansettelser medfører usikkerhet for arbeidstakere.
I tillegg til dette viste departementet til at den generelle adgangen har blitt lite benyttet. Ifølge departementet viser dette at behovet for midlertidig arbeidskraft ivaretas av de andre hjemlene for midlertidige ansettelser.
Hva nå?
Når den generelle adgangen til å ansette arbeidstakere i midlertidige stillinger forsvinner, må alle slike ansettelser i stedet hjemles i arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav a til e. Midlertidige ansettelser kan da enten skje for å dekke arbeid av midlertidig karakter, ved vikariater eller praksisarbeid. Videre kan deltakere i arbeidsmarkedstiltak, idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre leder innen den organiserte idretten ansettes på midlertidig basis.
Det er særlig de to første alternativene, altså arbeid av midlertidig karakter og vikariater som er praktiske alternativer for arbeidsgivere. Arbeid av midlertidig karakter er typisk arbeid som dreier seg om å løse spesielle oppgaver i virksomheten, som skiller seg fra de som ellers utføres. Det må også være et midlertidig behov, noe som tilsier at tidsperspektivet må være begrenset. Vikarer kan også ansettes midlertidig, så lenge det ikke er snakk om å dekke et varig behov for arbeidskraft i virksomheten.
