Sakens bakgrunn – lovpålagt arbeidsgiveravgift av tips fra 2019
Saken har sin bakgrunn i en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2019, som påla arbeidsgiver flere plikter knyttet til håndtering av tips til de ansatte. Før lovendringen hadde ikke arbeidsgiver noen formelle plikter knyttet til de ansattes tips. Etter lovendringen ble arbeidsgiver pålagt å holde oversikt over all tips de ansatte mottok, og å innberette og foreta forskuddstrekk, samt betale arbeidsgiveravgift av tipsen. Endringen var blant annet begrunnet i et ønske om å forhindre skatteunndragelse, samt sikre konkurransenøytralitet (Prop. 1 LS (2018–2019) s. 90).
På bakgrunn av lovendringen innførte både Hotel Bristol og Oslo Plaza Hotel ordninger hvor det ble gjort et prosentmessig fratrekk i tipsen, blant annet til dekning av arbeidsgiveravgift og administrasjonskostnader. Før lovendringen var praksis at tips gikk uavkortet til arbeidstakerne. Den nye ordningen var ment å være kostnadsnøytral for arbeidsgiver.
Arbeidstakerne gikk til søksmål mot hotellene med krav om erstatning fordi de mente det lå utenfor arbeidsgivers styringsrett å foreta de aktuelle trekkene i mottatt tips.
Lagmannsrettens dom
Tingretten kom til at det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å foreta slikt trekk (TOSLO-2020-182651). Tingretten viste blant annet til Theatercafé-dommen (Rt-2008-856) der Høyesterett kom til at det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å ensidig fastsette at tips gitt til servitørene også skulle deles med andre grupper av ansatte.
Lagmannsretten kom til motsatt konklusjon, og fastslo at de hotellansatte hadde krav på erstatning for arbeidsgivers fratrekk i tips til dekning av arbeidsgiveravgift og administrasjonskostnader.
Rettskrav på mottatt tips
Lagmannsretten vurderte først om de ansatte kunne anses å ha et rettskrav på få utbetalt mottatt tips fra arbeidsgiver. Retten uttalte blant annet:
«At arbeidsgiver, som lagt til grunn i Rt-2008-856 Theatercafeen, kan treffe bestemmelser om fordeling av tips blant de ansatte, herunder grupper av de ansatte, er et spørsmål om hvem av de ansatte som skal være berettiget til å motta tipsen. Lagmannsretten kan ikke se at denne adgangen til å fordele tips blant dem som tipsen er gitt til, er uforenelig med at de ansatte samtidig kan ha et rettskrav på å få utbetalt hele den mottatte tipsen.»
Videre uttalte lagmannsretten at heller ikke det at de ansatte fikk betalt tipsen via arbeidsgiver, for eksempel gjennom en betalingsterminal, var til hinder for at arbeidstaker hadde et rettskrav på at arbeidsgiver utbetalte mottatt tips uten trekk.
Vurdering av styringsrettens rekkevidde
Etter å ha konkludert med at de ansatte hadde et rettskrav på mottatt tips, vurderte lagmannsretten om fratrekk kunne gjøres på bakgrunn av arbeidsgivers styringsrett. Lagmannsretten tok utgangspunkt i Høyesteretts beskrivelse av styringsretten og dens rammer i HR-2016-2286-A (Rygge kommune) avsnitt 26:
«Innenfor rammen av det arbeidsforholdet som er inngått, har arbeidsgiveren rett til å organisere, lede, kontrollere og fordele arbeidet, jf. Rt-2000-1602, på side 1609 (Nøkk). Begrensninger i styringsretten kan følge av lov, tariffavtaler eller individuelle arbeidsavtaler, jf. Rt-2008-856 avsnitt 34 (Theatercafé). Ikke enhver individuell avtale begrenser styringsretten: Dersom ikke arbeidsgiveren har gitt særskilt avkall på styringsretten, kan arbeidsgiveren i kraft av styringsretten innenfor de rammer som følger av lovgivning og tariffavtale, endre avtalebestemmelser som ikke særpreger, definerer eller fremstår som vesentlige for arbeidsforholdet. Grensene for styringsretten vil blant annet bero på stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen, jf. Rt-2009-1465 avsnitt 41 (seinvakt).»
Lagmannsretten mente at, til forskjell fra Theatercafe-dommen, var temaet i denne saken ikke fordeling av tips blant de ansatte, «men om arbeidsgiver selv kan bruke deler av mottatt tips til å dekke egne kostnader.»
Det ble vist til at styringsretten ikke gir grunnlag for å gjøre endringer i avtalte økonomiske tillegg som inngår som en del av den ordinære lønnen jf. Hr-2021-1193-A (Grefsenhjemmet – Les vår kommentar til dommen her.).
Lagmannsretten viste til at tips, i likhet med lønn, er en ytelse som de ansatte hadde rettskrav på å få utbetalt. Det at tipsen var en frivillig ytelse fra tredjeperson, tilsa etter lagmannsrettens syn ikke at den var mindre beskyttelsesverdig enn lønn. På denne bakgrunn ble det konkludert med at det lå utenfor styringsretten å foreta trekk i tipsen til de ansatte.
Dommen vil kunne få stor økonomisk betydning hvis den blir stående
Dersom dommen blir stående, vil den kunne få stor økonomisk betydning for arbeidsgivere innen serveringsnæringen. Arbeidsgivere som uten særskilt avtale har dekket arbeidsgiveravgift og andre utgifter i tips gitt til de ansatte, kan risikere å møte krav om etterbetaling fra sine arbeidstakere.
I fremtiden er det likevel naturlig å anta at kostnaden ved arbeidsgiveravgift på tipsen vil forskyves over på arbeidstakerne gjennom lavere lønnsvekst. Lagmannsretten var oppmerksom på denne praktiske konsekvensen, men mente likevel at dette ikke ga grunnlag for å gripe inn i det som ble ansett å være et rettskrav på arbeidstakernes hånd.
NHO, som representerte arbeidsgiver, har gitt uttrykk for at saken trolig vil ankes til Høyesterett. Det gjenstår derfor å se om lagmannsrettens dom blir stående, eller om Høyesterett nok en gang, 12 år etter Theatercafé-dommen, må ta stilling til sammenhengen mellom arbeidsgivers styringsrett og arbeidstakeres krav på mottatt tips.
Vår artikkelserie Arbeidsrettspraksis gir deg en løpende oppdatering av rettspraksis på arbeidsrettsfeltet.
Ønsker du å bli varslet når vi legger ut neste utgave av Arbeidsrettspraksis? Send beskjed til marked@hjort.no og du vil bli satt på nyhetsbrevlisten.
