Høyesterett kom til et annet resultat en underinstansene, og opphevet lagmannsrettens dom på grunn av feil rettsanvendelse. Det er to bærebjelker som ligger til grunn for det resultat Høyesterett har kommet til; For det første at tariffavtalens bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår (de normative bestemmelsene) blir en del av de individuelle arbeidsavtalene (avsnitt 80). For det andre at disse bestemmelsene ikke faller bort som en direkte følge av tariffavtalens opphør, men har individuell ettervirkning med grunnlag i den individuelle arbeidsavtalen (avsnitt 112). Dommen er enstemmig og Høyesterett støtter sine konklusjoner på en grundig gjennomgang av rettskildene, herunder reelle hensyn – særlig hensynet til tariffavtalen som effektivt regulerings- og styringsverktøy i norsk arbeidsliv (avsnitt 107 flg.). Høyesterett avviser også at det stabiliseringstillegget saken gjaldt kunne fjernes ensidig i kraft av arbeidsgivers styringsrett (avsnitt 113).
Sakens bakgrunn
Frem til 2014 var Grefsenhjemmet bundet av tariffavtaler i kraft av medlemskapet i Virke, herunder en særavtale som ga sykepleiere krav på et «stabiliseringstillegg» i form av et lønnsopprykk på hhv 11 000 og 15 000 kroner differensiert etter ansiennitet i hhv 4 og 12 år.
I januar 2014 meldte Grefsenhjemmet seg ut av Virke og inn i NHO. Tariffbindingen knyttet til medlemskapet i Virke opphørte fra 30. april 2014. Fra 1. mai 2014 ble Grefsenhjemmet medlemsbundet av NHOs tariffavtaler. Stabiliseringstillegget har ingen forankring i NHOs tariffavtaler, og det oppstod tvist om lønnstillegget skulle videreføres. Ti sykepleiere reiste sak mot Grefsenhjemmet. De tapte både i ting- og lagmannsrett, men vant frem i en enstemmig dom fra Høyesterett.
Hvilke spørsmål tok Høyesterett stilling til?
Om sykepleierne, etter skifte av tariffavtale, har krav på det tidligere tariffavtalte lønnstillegget på individuelt avtalegrunnlag beror på tre forhold. For det første må det tidligere tariffavtalte lønnstillegget ha blitt en del av sykepleiernes individuelle arbeidsavtaler. For det andre må et slikt individuelt avtalevilkår ikke ha falt bort som følge av at den tidligere tariffavtalen ikke lenger er bindende (såkalt individuell ettervirkning). For det tredje må lønnstillegget være forenlig med den nye tariffavtalen, jf. ufravikelighetsregelen i arbeidstvistloven § 6.
Høyesterett tok bare stilling til de to første spørsmålene. Det tredje var ikke del av saken i denne omgang (avsnitt 53).
Spørsmål 1: Om det tidligere tariffavtalte stabiliseringstillegget ble del av sykepleiernes individuelle arbeidsavtaler
Førstvoterende – dommer Steinsvik – tok utgangspunkt i ufravikelighetsregelen i arbeidstvistloven § 6 og konstaterte at ordlyden ikke gir svar på spørsmålet om tariffavtalens normative bestemmelser blir del av den individuelle arbeidsavtalen (avsnitt 63).
Derimot fant hun klar støtte for dette i forarbeidene til arbeidstvistloven av 1915 (se avsnitt 65-72), i den juridiske litteraturen som fulgte vedtakelsen av loven (avsnitt 73 som viser til Paal Berg, Arbeidsrett 1930 s. 168-169) og i senere lovarbeid (avsnitt 74 som viser til Tjenestetvistkomiteens innstilling av 1956, side 19). Førstvoterende viste også til flere avgjørelser fra Arbeidsretten der det er lagt til grunn at tariffavtalens lønnsbestemmelser uten videre og uten uttrykkelig avtale blir en del av de individuelle arbeidsavtalene (avsnitt 75-78, der det vises til ARD-1926-110 og AR-2020-14), og videre til avgjørelser fra Høyesterett som i prosessuell sammenheng bygger på at tariffestede rettigheter kan gjøres gjeldende på individuelt grunnlag (se avsnitt 79 og henvisningen til HR-2019-424-A (Skanska).
Med den bakgrunn konkluderte førstvoterende i avsnitt 80 med at rettskildene gir «solide holdepunkter» for at tariffavtalens normative bestemmelser blir del av arbeidsavtalene mellom de tariffbundne parter. Stabiliseringstillegget var ifølge Høyesterett også klart å anse som en normativ tariffbestemmelse som derfor ble en del av den enkelte sykepleiers individuelle lønnsvilkår (avsnitt 81).
Spørsmål 2: Ettervirkningsspørsmålet – om lønnstillegget falt bort ved utløpet av Virke-avtalens gyldighetstid
Som rettslig utgangspunkt, mente førstvoterende at hvis innholdet i den individuelle arbeidsavtale skal endres som en direkte følge av at et annet avtaleforhold (tariffavtalen) opphører, krever det et rettslig grunnlag (avsnitt 83). Ufravikelighetsregelen i arbeidstvistloven § 6 kan komme inn som et slikt rettsgrunnlag i tilfeller der det inngås ny tariffavtale.
Spørsmålet for Høyesterett var imidlertid om utløpet av tariffavtalen i seg selv innebærer at de individuelle arbeidsvilkårene endres, så langt disse har hatt grunnlag i tariffavtalen (avsnitt 84).
I de avsnitt som følger tar førstvoterende først for seg betydningen av arbeidstvistlovens regler om tariffavtalens ettervirkning og særreguleringen av tariffavtalens ettervirkning ved virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven § 16-2. Når det gjelder arbeidstvistlovens regler legger hun til grunn at disse ikke regulerer ettervirkningsrommet uttømmende (avsnitt 88), og når det gjelder arbeidsmiljøloven konstaterer hun at reglene i § 16-2 har et særskilt formål som ikke treffer problemstillingen her (avsnitt 90).
Førstvoterende konstaterer deretter at spørsmålet om individuell ettervirkning ikke er omtalt i lovforarbeidene, bortsett fra en uttalelse i Voldgiftskomiteens innstilling s. 103 og en uttalelse i utredningen fra Ole Solnørdal (avsnitt 91), og videre at spørsmålet heller ikke er løst i rettspraksis (avsnitt 92). I de avsnitt som følger omtaler hun flere relevante avgjørelser fra Arbeidsretten og fra Høyesterett, og oppsummerer i avsnitt 104 det som kan trekkes ut av rettspraksis:
Samlet gir rettspraksis etter mitt syn visse holdepunkter for at normative bestemmelser i tariffavtalen, som har blitt en del av den individuelle arbeidsavtalen, i utgangspunktet består ved utløpet av tariffavtalens gyldighetstid. Det foreligger heller ikke avgjørelser som underbygger at tariffavtalens bortfall uten videre innebærer endringer i den individuelle arbeidsavtalen.
Tariffavtalene utgjør selve fundamentet for den norske modellen med kollektiv lønnsdannelse basert på forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Den normative funksjonen gjør at tariffavtalene, ved siden av arbeidervernlovgivningen, utgjør et helt sentralt instrument for reguleringen av de individuelle lønns- og arbeidsvilkårene (avsnitt 57).
Det er i lys av dette førstvoterende i avsnitt 107 – 109 trekker frem flere reelle hensyn som taler for at tariffavtalens lønns- og arbeidsvilkår har individuell ettervirkning. For det første vil tariffavtalen som reguleringsinstrument kunne bli svekket dersom tariffastsatte normative rettigheter uten videre faller bort ved tariffavtalens utløp. For det andre taler hensynet til vern om arbeidstakeres sentrale rettigheter i arbeidsforholdet mot at arbeidsavtalen tømmes for deler av sitt innhold når tariffavtalen eller tariffbindingen opphører. For det tredje vil en rettstilstand uten slik individuell ettervirkning gjøre at arbeidsavtalen må spille en mer sentral rolle for reguleringen av arbeidsforholdet, noe som vil motvirke tariffavtalens funksjon og rolle som fundamentet i dagens lønnsdannelsesmodell.
På den annen side peker førstvoterende på at en utstrakt grad av individuell ettervirkning for tidligere tariffavtalte rettigheter vil kunne undergrave tariffavtalen som styringsverktøy i den koordinerte lønnsdannelsen (avsnitt 110), men gir samtidig uttrykk for at dette er hensyn som må avveies «ved den nærmere fastleggelsen av ufravikelighetsregelens rekkevidde ved tariffavtaleskifte.» (avsnitt 111).
I avsnitt 112 konkluderer førstvoterende slik:
Jeg er på bakgrunn de foreliggende rettskildene og de hensyn som gjør seg gjeldende, kommet til at bestemmelser i tariffavtalen som har blitt en del av den individuelle arbeidsavtalen ikke faller bort som en direkte følge av tariffavtalens opphør, men har individuell ettervirkning med grunnlag i den individuelle arbeidsavtalen. Bestemmelsene kan imidlertid, som nevnt, falle bort på ulike andre rettsgrunnlag.
Om stabiliseringstillegget kunne fjernes i kraft av arbeidsgivers styringsrett
Grefsenhjemmets anførsel om at stabiliseringstillegget kunne fjernes i kraft av styringsretten førte heller ikke frem. Førstvoterende peker på at lønn er den sentrale ytelsen i arbeidsavtalen, og at endringer av slike avtalevilkår enten må ha avtalegrunnlag eller skje gjennom reglene om endringsoppsigelse (avsnitt 113).
Konsekvensene av at lagmannsrettens dom nå er opphevet
I slutningens punkt 1 oppheves lagmannsrettens dom. Saken sendes dermed tilbake til lagmannsretten, som fortsetter sin behandling. Likevel er det lite sannsynlig at spørsmålet om stabiliseringstillegget er forenlig med ny tariffavtale (jf. arbeidstvistloven § 6) vil bli behandlet av lagmannsretten. I den grad spørsmålet forblir omtvistet vil det sannsynligvis bli bragt inn til avgjørelse i Arbeidsretten, som er tillagt kompetanse til å avgjøre motstridsspørsmålet med endelig virkning.
Hva betyr Høyesterettsdom i praksis?
Høyesteretts dom er viktig fordi den endelig slår fast at tariffavtalens normative bestemmelser dels trer istedenfor og dels utfyller bestemmelser i arbeidsavtalen, og at de lever videre i den individuelle arbeidsavtale inntil de eventuelt er uforenlig med endret eller ny tariffavtale som er bindende arbeidsavtalepartene.
Det må skilles mellom situasjonene der arbeidsgiver går fra å være tariffbundet til å bli fri for tariffavtale og bli bundet av en annen og ny tariffavtale.
I den første situasjonen må arbeidsgivere innrette seg på at tidligere tariffavtalte lønns- og arbeidsvilkår lever videre i arbeidsavtalene til de arbeidstakere som var bundet av tariffavtalen som tidligere gjaldt.
I den andre situasjonen er spørsmålet mer sammensatt. Det beror nemlig på en tolkning av den nye tariffavtalen om et vilkår i arbeidsavtalen er uforenlig med denne, for eksempel fordi den nye tariffavtalen må anses gi en helhetlig regulering av lønns- og arbeidsvilkårene i arbeidsforholdet. På dette punkt vil det nok være rom for en del tvister fremover. Høyesterett gir i avsnitt 111 uttrykk for hensyn som kan ha betydning for tolkningen av forholdet mellom den nye tariffavtalen og de individuelle arbeidsvilkårene opp mot arbeidstvistloven § 6. Det er ikke usannsynlig at det etter hvert kan komme en dom fra Arbeidsretten som gir ytterligere avklaringer på dette punkt i sakskomplekset Grefsenhjemmet.
